Resirkulert

Ja, da er det vel tid for å komme ut av isolatet. Etter en operativ breakdown, har jeg nå funnet tilbake til en form for liv som det går an å inkludere andre i.

Nei - det var humoristisk sagt, og i god gammel fortellerstil gjør det seg med litt dramatikk. Men ser man bort fra det, og tar det med den berømte klypa salt, har jeg ikke hatt så stort behov for å være så offentlig det siste året.
Men et år er gått, gutten er satt i arbeid igjen og livet begynner å bli noe andre kaller "normalt". For min del betyr det at jeg for første gang - så langt tilbake jeg kan huske i hvert fall - har kjent på kjedsomhet. Med det mener jeg at livet en periode bare har bestått av oppstandelse hver morgen, reise til jobb, gjøre den, reise hjem, hilse på kone og barn, vente på natta, finne noe meningsløst å gjøre som gjør at jeg ikke legger meg tidlig nok likevel, legge meg for sent og stå opp neste dag igjen - osv, osv. Jeg har intensjoner om å begynne og leve litt mer igjen.

Jeg har blitt lærer. Ikke skjønner jeg hvordan det kunne gå til, og ennå mindre skjønner jeg av at jeg faktisk trives så godt med det. For er det noe jeg visste jeg ikke skulle bli, så var det lærer! Gud har sannelig vist meg gang på gang at Han har sans for humor. Jeg underviser litt i ungdomsskolen og litt som lærer for en trivelig kar som har tilrettelagt undervisning. Og det er kjempemorsomt. Ikke visste jeg hvor utfordrende det kunne være å formidle til andre, og ikke visste jeg at det kunne føles så tilfredsstillende å skape engasjement rundt ulike spørsmål.

Ellers bor jeg i et hus. Og som alltid er det det kjedeligste jeg vet. Ikke er det sau her, og ikke er det høner. Men jeg jobber med saken. Jeg har samlet en og annen bok også gjennom tiden (gjett om det var moro å sette opp bokhyllene i høst. Mine bokhyller!), så jeg har store forhåpninger om å øke min innsikt i enkelte temaer i løpet av fremtiden. Jeg er stort sett altetende, og har fortært noe om 2. verdenskrig, Islam, Livssyn og Tverrkulturell kommunikasjon i løpet av det siste året. Det første halvåret har jeg planer om å ta noen studiepoeng innenfor siste fagfelt, så nå må kjedsomheten vike plass for mer nyttig tidsfordriv!

Jeg har blitt 30 år siden for en stund siden, og jeg føler meg av og til gammel. Men så har jeg skjønt at jeg ikke har disponert kreftene aldeles rett tidligere og har tenkt å gjøre noe med det. Det er som når jeg skal løpe en alt for sjelden treningstur eller noe, jeg starter hardt og tenker å øke på underveis, så kommer jeg ikke halveis en gang før beina har blitt slærkete og jeg er helt sikker på at det hadde vært lurt å investere i et bedre skopar før jeg la i vei. På samme måte føler jeg på mange måter at jeg har levd forholdsvis intenst tidligere, og jeg kan vel skimte mønsteret av teorien om å starte hardt og øke på underveis når jeg memorerer antall prosjekter pr år de siste 15 årene... Som jeg sa til en kollega en dag - det føles av og til som om jeg har levd to år i slengen - i stedet for å ta ett og ett som andre gjør.

Ja, ja - etterpåklokskapen er vel den lettest tilgjengelige visdom man kan skaffe seg. Det ser ut som om jeg har en egen evne til å sanke av den kilden.

Nå er i alle fall bonden resirkulert. Kjørt gjennom kverna og forma til noe nytt - ubrukelig til det meste men med et og annet for alt. En såkalt potet? I så fall er det vel stappe jeg er nå - men det er godt det og. Jeg sier som Paulus jeg; "Jeg glemmer det som ligger bak i det jeg strekker meg etter det som ligger foran". Kan være trøst i det også. Jeg har i hvert fall lært at den tiden som har gått får jeg ikke gjort noe med, så jeg venter på den som kommer i stedet. Og ja, jeg koser meg. Resten av klanen trives visst også.

Jeg ser ikke for meg at jeg har så mye å bidra med av interressante emner fremover, jeg er jo bare en ordinær fyr i et forholdsvis ordinært liv her hjemme i Norge. Men kanskje finner jeg en og annen omtaleverdig betraktning i noen av dagliglivets øyeblikk, og da lover jeg at jeg skal vurdere å dele litt av dem fremover.

Gjermund