"Ho bale finnel på!"

Vår lille Sigrid er ei bestemt lita dame som krever sin plass i flokken, og vi andre synes ho er så søt at vi gir henne mer enn det som godt er av oppmerksomhet.
Da vi var i Mongolia fikk vi flere dvd'er av Kjerstis søster, med film av barnas søskenbarn - Hanna. Disse filmene gjør fortsatt nytte for seg, for Sigrid er så glad i Hanna at i hun, i mangel på "the real thing" ser på filmene av venninnen. Hvorpå hun forteller oss stadig mer dramatiske historier om Hannas mange opplevelser.
For ikke lenge siden fortalte hun om da Hanna brakk hånda si (Det er nytt for oss at hun har gjort det, for å si det slik). Så forteller hun om ting hun og Hanna har gjort sammen (hørte jeg noe om eventyrbrus, der bak?).
Uansett - historiene begynner å bli mange, og de begynner bestandig med: "Vet du Hanna gjol da?"

I det siste har vi lagt merke til de andre barnas oppførsel når innledningen starter, de setter opp en forventningsfull maske og smiler lurt - spente på hva som kommer denne gangen. Og spesielt morsomt - og krevende i forhold til ikke å bryte ut i latter - ble det en dag Sondre, Sigrid og jeg satt ved kjøkkenbordet og spiste. Sigrid følte behov for å fortelle en historie igjen og la ut om noe av alt det spennende Hanna "har opplevd", hvorpå Sondre overbærende og forståelsesfullt trakk på smilebåndet og hvisket over til meg: "Ho bale finnel på!"

I det øyeblikket visste jeg at de snakket sant, de voksne som den gang jeg var gutt sa at man får pene barn av å spise svartgrilla pølser.

Gjermund