Forelska!!

Ja, jeg innrømmer det glatt - jeg er forelska. Har vært på kino i dag og sett mister Spider-man himself redde den skjønne MJ i en fantastisk troverdig, actionprega og virkelighetsnær romantisk ... thriller!
Jeg ble rimelig påvirka kan du si. Der svirrer det rundt en fantastisk fyr og redder ei fantastisk jente ut av de utroligste farer, og intimiteten og mørket i kinosalen (ispedd en del popcorn og "knott") gjør sitt til at mine følelser bruker litt mer av registeret enn sånn til vanlig.


Neida - ta det helt med ro. Det er ikke denne dama som er minutkårede! Jeg har min egen MJ hjemme jeg, og tross snart 8 års ekteskap, nesten fem unger og en etterhvert habil evne til å innse at slagene er tapt allerede før jeg starter dem, blir jeg ganske desperat av lengsel når ho er mer enn innen rekkevidde borte fra meg mer enn et døgn.
Ho kan med et eneste lite blikk bygge meg opp som mann slik at jeg ikke vet hvordan brystkassa får plass inni trøya, og like fort kan ho redusere meg til en lort ved å ikke si et eneste ord - eller ved bare å la det komme et skuffet drag over fjeset hennes... For ikke å snakke om hva ho får til med ei tåre eller to...!

Jeg er svak, jeg er fortapt og jeg er hjelpeløs. Og - jeg liker det. Det hender jeg fyker opp og slår rundt meg i et forsøk på å bevare en form for selvrespekt, men det ender som regel med at jeg kommer ned igjen med hue først og rumpa etter, og krabber i land og må få trøst av den jeg skulle forsvare meg mot. Det der med mannen som kvinnens hue også videre, det tror jeg nok er pent utapå, men det virker nok ikke så godt for min del. Uten Kjersti er jeg visst ingenting.

Kjersti, jeg elsker deg.

Gjermund