Mett, men ikke stappa

Noen ganger kommer det over meg behov for å sette ord på gode følelser. I gamle dager lærte jeg et veldig "tungt" språk når det handlet om tro og kristendom og slikt, og da ville det sikkert hett noe slikt som at jeg ville "prise" eller "lovprise Herren" eller noe slikt - for det var det som ble gjort når man følte seg glad. Og det er jo absolutt en del av det jeg føler behov for nå også, men jeg ønsker å gjøre det med "mine" ord, og da kan jeg ikke si det på den måten.

Av og til, etter at jeg har spist, kjenner jeg ikke noe spesielt. Jeg har bare spist liksom, akkurat som om jeg har vasket opp eller hengt opp en vask eller gjort et annet stykke arbeid. Andre ganger føler jeg meg stappmett og nesten litt kvalm, sånn at gleden over et godt måltid nesten forsvinner i forakten over egen svakhet og mangel på evne til å begrense meg selv og mine lyster. Men - noen ganger - føler jeg meg god og mett, og nesten litt varm innvendig, etter å ha spist et godt måltid som har brakt meg fra tilstanden "sulten" til tilstanden "mett" - uten at jeg kjenner det som om jeg har spist for mye. Jeg har blitt mett, har spist nok - men ikke mer enn nok - og er fornøyd. Og der er vi ved poenget.

Jeg er fornøyd.

Vi har ikke fått solgt leiligheten. Men det gjør ikke så mye, for den er til stor hjelp for hushjelpa vår som ønsker å studere osv. Ho er ei flott jente som kan bli (er) en stor ressurs for Guds rike. Også tror vi at vi klarer oss uten å "realisere" de pengene på en stund. Og bilen, som heller ikke er solgt - ja, hva skal jeg si? Den er ikke solgt. Men det gjør liksom ikke så mye det heller, for hvem vet hva som dukker opp rundt neste sving? Plutselig kan det jo vise seg at "det var sannelig godt vi ikke fikk solgt den bilen!" (Selv om det hadde føltes litt tryggere å komme hjem med pengene for den i lomma...) Jeg har oppdaget hvor utrolig lite jeg egentlig vet om hva som er bra for meg - og oss. Men at Gud - til alt hell for meg - driver i akkurat den bransjen der, med det som er godt for meg og oss altså. Derfor er jeg fornøyd.

Det føles som om det jeg har, tiden nå, en plass å bo, venner og familie, et godt og trygt sosialt støtteapparat hjemme i Norge osv, osv er nok. Jeg trenger liksom ikke mer. Jeg kan ikke si så mye om hvordan ting blir og har ikke så veldig mange planer enda egentlig - for jeg vet ikke om det er noen vits i å planlegge så mye når man intet vet - men jeg tror det skal gå bra likevel.

Når jeg er fornøyd, da kjenner jeg at jeg også er takknemlig. Og det er en veldig god følelse! Jeg kjenner at jeg er takknemlig for det jeg har opplevd i livet mitt - for det punktet jeg har blitt ført til og hvor jeg befinner meg i dag. For det har vært spennende - og innholdsrikt. Og ingenting tyder på at det skal slutte å være det. Det er mange ting jeg kunne tenkt meg å være foruten forsåvidt - av det som befinner seg i historien min - men ikke konsekvensene det har brakt med seg eller ført til. Det har vært noen tøffe tak, og det har kostet i sin tid, men du verden for en frihet det har ført til! Og det er jeg faktisk veldig takknemlig for - og ganske fornøyd med.

Så - ved et av de større skillene i livet mitt - rett før det blir "etter" vårt første opphold i Mongolia - og en anledning til ettertanke, kjenner jeg at jeg er takknemlig, forholdsvis rolig og fyllt av en slags sitrende forventning til fremtiden og det ukjente som ligger foran. Det skal bli spennende å se hvor vi blir ført hen! Første stopp er i en nydelig dal litt nord for Oppdal, og et stykke sør for Trondheim. Rennebu - et godt sted å være!

Gjermund