Å mimre til jul

Rundt julen er det alltid grunnlag for mimring og tradisjonsfundering. Da roter man rundt i den unyttige kassen merket med "vaner" eller "slik ting gjordes før" og blir uvenner om smaken på lutefisk eller ribbe - selv om det egentlig er pinnekjøtt man liker. Og man husker "sin barndoms jul" slik den en gang var (og aldri vil bli igjen, samme hvor mye man strever).

Jeg er en tøff fyr, tilsynelatende kanskje ikke spesielt emosjonell og lettbevegelig. Kjersti sa i går at hun skjemmes over meg av og til - da hadde jeg akkurat liret av meg noe ufordelaktig om et annet menneske... Til vanlig liker jeg det "litt tøff i trynet" imaget jeg strevde fælt med å bygge opp da jeg var ungdom og prøvde å gjemme alt det vonde for andre mennesker. Litt hard - litt "rå" liksom - det er slik Gjermund er.

Derfor passet det godt å sitte alene foran TV'en i dag, da det ble sendt et program om ei svensk jente som har gått i kloster - jeg gråt nemlig som en unge. Kjersti og søstra hennes oppholdt seg på naborommet (heldigvis prata de hele tiden) så det var en utfordring å ikke høres der tårer og snørr gjenstridig - og til min store forskrekkelse - i ukontrollerbare former fant sin vei ut av ansiktet mitt.

Hva opprørte meg? Hva satte meg så til de grader ut av fatning? Marta som hun heter så jo ut til å ha et godt liv? Hun har jo valgt det selv - å avstå fra det jeg vil kalle "alt" og gå i kloster. Det er ikke det at hun ikke får snakke, at hun ikke får gå utenom klostermurene, at hun bare får treffe familien sin 7 dager i året og alle reglene i seg selv som opprører meg. Regler kan være til god hjelp og velsignelse for en svak menneskesjel de - i hvert fall om man får ta stilling til dem selv og velge å gå inn i det på egen hånd.

Det er jaget etter frelse som slår meg ut. At man aldri er bra nok - at man alltid må strekke seg lenger, gi mer, prestere ennå litt til... Martas lillebror på 11 år satt i familiens kapell og fikk undervisning av sin mor; "Det er dette som er vårt kall, at vi alltid må gi litt mer." Oversatt; Det er aldri nok, det avhenger av din innsats, arbeid, arbeid, arbeid - så kan det hende Gud ser i nåde til deg. Som den lille fyren sa; "Jeg savner henne forferdelig. Jeg har så lyst til å være sammen med henne igjen - gjøre ting som vi gjorde før. Fiske for eksempel. Men sånn er livet. Og vi skal jo dø alle sammen. Og om man bare skrifter og er snill, så får man evig liv. Og det er mye bedre enn dette livet. kanskje får jeg se henne igjen der?"

Er det rart at jeg griner? Hva er det menneskene har gjort med hverandre? Gud som sendte sin sønn til frelse - av sin kjærlighet til menneskene - Han må fortvile over hvor vanskelig vi gjør det for hverandre og hvor forvrengt Hans gledesbudskap blir. Hvem kan bestemme hva som må til for å være god nok? Hvem kan avgjøre hva som er Guds vilje - andre enn Gud? Noen ganger tenker jeg at den vanskeligste plassen å bli kristen på, er i kirken. Ja, det må vel nesten være umulig, for der blir man bare religiøs, i en eller annen form.

Kristendom - kjærlighet til Gud - det er frihet det. Ingen regler, bare glede, muligheter, takknemlighet og kjærlighet. Og kjærligheten - ja den har vi en himmelsk beskrivelse av som aldri vil miste sin gyldighet - et hvert menneskehjerte vet å samstemme i dette:

"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt."

Jeg visste ikke at jeg fortsatt beveges så fundamentalt av forhold som minner om det som var oppfattet som riktig i min barndom. Men jeg har lenge visst at jeg ikke tåler ting som antyder innsnevring eller begrensning av Guds kjærlighet til menneskene. Like lite som jeg tåler forsøk på å ringeakte Herrens ære. Man blander ikke synd med sannhet, til det har jeg bare avsky til overs. Men å ta nåden fra budskapet om frelsen, det skaper slaver av frykt, og det er visst noe jeg føler både sorg og medlidenhet for. Måtte denne julen bli som den første var for de enkle hyrdene på marken: "For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren."
La oss beholde det som en glede, og ikke gjøre det til et åk.

Gjermund