Vi tar avskjed

Nå har vi kommet dit at vi skal ta avskjed med Mongolia. Det har vært en prosess preget av sjokk, angst for det ukjente, ensomhet, sinne, sorg og glede. Vi kan vel si at vi har kommet dit at vi skal ta avskjed med Mongolia og er glade for det. I hvert fall jeg. Ikke glad for at jeg skal reise fra landet, folket og arbeidet her, men glad for at når vi nå likevel må reise, så skjer det endelig. Jeg er utålmodig og dårlig til å vente på ting av natur.

Vi har skrevet mye om Mongolia disse drøye to årene vi har vært her ute. Vi har opplevd mye, lært å kjenne mange, blitt gledet og bedrøevet over mange ting. Vi har levd. Midt i det som har blitt hverdagen vår her ute, mer og mer normalisert for oss, har vi latt oss påvirke av forhold vi ikke engang reflekterte over at eksisterte da vi bodde i Norge. Vi har fått verdinormer og tankesett som tydeligvis bryter en del med det vi er oppvokst med (viste det seg igjen da vi hadde besøk sist). Vi er vandt til at pengene har mange nuller på seg, og at det er lite penger i omløp blant folk rundt oss.

Nå skal vi hjem til Norge der alle bor i pene hus. Alle har bil, og alle har nok klær. Dersom noen mangler ved å fyre med, kan man velge mellom strøm eller innkjøp av mer ved. Alle har mer enn ett rom i hjemmet sitt - som regel har barna et eget rom hver - og ingen synes det er merkelig at det er behov for mer enn et skopar til hver person i familien. Det gjør jo ikke vi heller det altså - men vi synes ikke det er rart at det ikke finnes mer enn et skopar til hver heller... "Trenger" og "må ha" har fått en litt annen betydning for meg enn det hadde før tror jeg, det hender oftere at jeg bruker "har lyst på" eller "kunne vært fint" der jeg før ville sagt at det var nødvendig.

Vi skal hjem til finanskrise og pengetørke. Lurer på hvordan det tar seg ut i verdens rikeste land? Er det katastrofe tro? Eller kjører man med bare en person i hvert bilsete likevel? Eller kanskje til og med med tomme seter av og til? Blir det mindre glitter til jul? Eller selges det like mange tonn med Nidar julemarsipan i år som før om årene tro? Kommer flere til å hugge sin egen ved i år, eller selges det forsatt bjørk for fulle mugger til travle nordmenn?

Her i Mongolia er det også finanskrise. Der vi kommer fra, har prisen på en sau sunket fra 40 - 50 tusen tugrug til 20 tusen. En geit, som kostet mellom 30 og 40 tusen for en måned siden, har sunket til 10 tusen tugrug. Det er omtrent 50 kroner det. I Darkhan, der vi bodde før, har prisene på leiligheter sunket med nesten 75 %! Og mongolene har begynt å miste jobbene sine... Nå har en del av de rike her ute begynt å hamstre verdier - alt fra biler til husdyr - for spottpriser, for å vente på bedre tider og fortjeneste. Det er jo slik markedsøkonomien virker, ikke sant? Men det er ikke slik barmhjertigheten virker. For eksempel når en hyrde må selge livsgrunnlaget sitt - dyrene, for å betjene et lån, og må selge for 30% av riktig pris fordi det bare er en kjøper, og etterpå blir betalt 250 kroner i måneden for å passe dyrene sine (som han solgte med tap), da er det et uttrykk for grådighet etter min mening. Mye vil ha mer!

Jeg er lei meg for å være en representant for dette systemet, og jeg sørger over å være så hjelpeløs mot alt det urettferdige. Bare det at vi skal hjem nå, er en påminnelse om hvor ulike muligheter vi har. Med det samme vi møter motgang, reddes vi ut av situasjonen - uansett kostnad. Hjem til oppfølging, omsorg og hvile - uten en krone i kostnad fra egen lommebok. Om vi kom tomhendte hjem, ville det norske samfunnet tatt hånd om oss og hjulpet oss frem - slik at vi måtte streve for å gå under eller sulte i hjel. På grunn av vår verdi som norske borgere. Slik er det ikke her, her er det ingen som stiller opp. Uten familie sliter du en del, kan du si. Og selv med familie er du ikke stort verd i den store sammenheng. Her dør folk av "ingenting" etter norsk målestokk - nettopp fordi de har ingenting.

Jeg er sliten. Det tar på å være rik blant fattige. Jeg er sliten av å synes. Jeg er sliten av å gi, av å være og av å gjøre - enda jeg kan ikke se at vi har gjort stort. Jeg er sliten av å ha en følelse av press inni meg til å prestere, og jeg lengter etter å delta i arbeid som ikke krever følelsesmessig involvering. Jeg gleder meg til noe som etter mongolsk målestokk kommer til å bli en overdådig julefeiring, aldri har jeg sett så frem til kos og hygge som jeg gjør nå. Mest av alt gleder jeg meg til å være en uviktig person. En som ingen har behov for å snakke med eller høre meningen til, en som ikke har mulighet til å gjøre verken fra eller til - det blir hvile det... Om 15 timer reiser vi.

Bak oss vil det ligge masse, masse utfordringer som grenser til elendighet, vanskeligheter og slit. Men det finnes også en kirke her, en gruppe mennesker som har fått et nytt innhold i livene sine, og en ny glød i øynene. Jesus har forandret mennesker i 2000 år, og Han holder visst fortsatt på med det. Jeg har innsett at jeg ingenting kan i forhold til de utfordringene vi har møtt her, annet enn å sløse med budskapet om Jesus - for Han skaper faktisk fortsatt. Og det han skaper først, nå som alltid, er HÅP. Og det er visst det som trengs...

Gjermund