Sukk!

Jeg får ikke GPS'en min til å virke. Den som jeg gjorde et så sinnsykt godt kjøp på i Mongolia - før jeg skulle kjøre til Khovd. Den virka ikke der heller, for lysten til å selge den var visst større enn behovet for å snakke sant da jeg prøvde å finne ut om det mongolske kartet var innlagt på den... Derfor tenkte jeg det kunne være greit å ta den med til Norge å bruke den her. Kjekt å ha...

Vi har solgt bilen vår. Den flotte saken vi kjøpte i Mongolia. Rart at det går an å savne en bil. Men det går visst an det også. Må innrømme at steget fra en 97 model Toyota Prado (Landcruiser) til en 97 model Mitsubishi SpaceWagon ikke akkurat var "bærre lækkert".

Hvorfor bruker vi ikke mongolsk mer enn vi gjør her i Norge? Det er egentlig et ganske interressant språk altså! Hva hjelper det å kunne snakke eller forstå et eksotisk språk, når eksotisk betyr at det ikke brukes?

Jeg er sykemeldt. Det går visst ikke over det heller sånn med det første. Men det er greit. Jeg takler det - på en dårlig måte av og til, men greit nok andre ganger. Fint å få lov å holde den farten som passer meg best for tiden i alle fall. Og jeg er på tur tilbake! Så om ikke lenge er jeg "med" igjen.

Folk begynner å bli gamle. Utrolig så mange kjentfolk som driver å har bursdag og slikt mens jeg vimser rundt i min egen tåke. Gratulerer med dagene. Aller mest til lille Aurora - jeg er lei meg for at jeg ikke ringte å gratulerte med dagen. Når jeg ser meg i speilet, ser jeg at ting begynner å forandre seg. Jeg er sikkert gammel jeg også. Jeg har i mange år skrattet og fleipet av pappas tendenser til "vaterklipp" av oss guttene da vi var små. Med det tenker jeg på byggmesterens forkjærlighet for rette linjer - noe som gav seg utslag i de mest perfekte lugger og kanter på våre hoders hårmanker - sett i forhold til linjer og vinkler (ikke i forhold til moter og egne ønsker...). Nå har jeg til min store forskrekkelse oppdaget at tiden hvor linjallugg var mulig er over, heretter vil ethvert forsøk på dandering av mine fremste hårstrå ikke kunne resultere i noe annet enn noe som minner om den norske kystlinjen med sine utallige fjorder og nes...

Vi bor på bndegård for tiden. Det er ingen dum boplass. Vi har stor plass, og lett tilgang på arbeidsoppgaver som trigger trivselsgenene våre. For eksempel får jeg lov å gå så mye jeg vil i sauefjøset - og det er noe jeg har savnet mye de siste årene. Ikke visste jeg når jeg var barn, at det går an å bli så glad i noe så fårete som sau. Men det er jeg visst. Og det beste av alt; Ingen forventer noenting av meg, jeg får gå i mitt eget tempo. Det er rekreasjon det!

Mongolia er langt unna. Kjersti har det inni hodet sitt hele tiden, og jeg føler av og til at ho nesten anklager meg litt for likegyldighet i forhold til det som ligger bak, men det er vel bare at jeg har det på en annen måte enn henne. Jeg sammenligner fortsatt mye, men er redd for "å komme trekkende med" Mongolia og våre opplevelser der "hele tiden". Derfor er jeg litt mer tilbakeholden og litt mindre verbal enn Kjersti om dette. Og jeg har hatt noen opplevelser der ute som jeg ikke på noen måte savner, så det er greit at det er som det er for tida. Dessuten er det forferdelig vanskelig "å koble" disse to "verdenene" vi har levd i. Det kunne hende det hadde vært en fordel å brukt en måned eller to på reisen i mellom, så det hadde gått an å omstille seg på turen.

Men nå er jeg ferdig med ungeleveranser i barnehagen, så nå er det tid for litt traktorkjøring. Svigerfar har en diger (helt ny!) John Deere med sekssylindret motor (grom lyd), og med den skal jeg kjøre litt møkk fra en kjeller til en annen (stordrift sjø!). Det er kremarbeid for en svakelig sjel.

Gjermund