Hvem er jeg?

Da jeg var tretten år, tok min mamma og pappa med seg oss barna og forlot "Menigheten" (Smiths venner). Vi var noen av de 10 % av medlemmene som forlot Menigheten den gangen. Vekkelsen kaltes det.
Det er forskjellige ting jeg husker fra denne tiden, noen ting har det vært tungt å huske, mens andre ting ikke har gått så veldig hardt inn på meg. Også var jeg bare tretten år - så hva jeg egentlig forsto den gangen, det er uvisst.

I går, på torsdag, hadde jeg en time med bibelskoleelevene her på skolen. Jeg underviste i konfesjonslære, og temaet var selvsagt Smiths venner. I den anledning forberedte jeg meg en del, blant annet ved å lese noe av det lederne i Smiths venner har produsert og publisert opp gjennom tiden. Nå er jeg jo ikke uvitende fra før selvfølgelig - jeg har da lest litt om det som har vært min bakgrunn før og, men jeg tenkte det kunne være greit å bruke deres egne ord om dem selv.
Jeg hadde også noen papirer om Smiths venner som ei utenforstående hadde skrevet, disse brukte jeg som utgangspunkt for undervisningen. Det som var litt rart, det var hva dette arbeidet gjorde med meg.

Jeg opplevde å se min bakgrunn på ny. Da jeg var liten, var jeg en av mange søsken, men greide ikke å forsvinne i mengden. Dette var til veldig fortvilelse for meg, for jeg ble stadig minnet om at det måtte jeg arbeide med. Når jeg så var i de ulike situasjonene, hadde jeg dette i hodet, men opplevde mange ganger at de som ellers oppfordret meg til å "forsvinne i mengden" plutselig halte meg frem og hadde moro med meg så det absolutt ikke gikk an å "forsvinne". Hvorfor skjedde det? Jeg begynte å hate meg selv. Jeg foraktet min egen personlighet, og misunte mine to eldre brødre som alltid har gjort de rette tingene og klart å tie still når det ble forventet av dem.
Den største trøkken jeg har vært gjennom, tror jeg jeg fikk da jeg flytta hjemmefra som 16-åring. Jeg hadde ingen forståelse av samfunnet rundt meg og utenfor min sfære (noe som inkluderer stort sett hele det norske samfunnet) og forsto ikke mine jamnaldrende. Det ble begynnelsen på forandringene i mitt liv.

Det tok mange år, og mer enn en gang har jeg ropt til Gud i fortvilelse, frustrasjon og sinne over elendigheten i mitt liv. Jeg husker spesielt ett av de ropene: "Hvorfor skapte du meg, når det er så umulig å holde dine bud? Er du ikke god? Det er ikke godhet å skape noen til fortapelse!" Jeg har fått svar. Et overveldende svar. Jeg har lært at ingen mennesker får det til. De to eksemplariske (i mine øyne - jeg vet at de aldri har sett på seg selv på den måten) brødrene mine får det ikke til. Mamma'n min får det ikke til. Lederne i "Menigheten" får det ikke til. INGEN får det til.

Derfor kom Jesus til verden. For at Han, Guds sønn, elsket menneskene (ALLE MENNESKENE) så høyt at Han var villig til å ta menneskenes plass i møte med Guds vrede over synden. Så er det bare et møte med Guds kjærlighet igjen til oss menneskene - hvis vi gjemmer oss i Kristus. Velger vi å stå for oss selv, får vi det og, men jeg trur ikke det er spesielt lurt...

So what? Min bakgrunn? Jesus? hva har skjedd? Jo, venner, hør her. Tenk at Gud plukket akkurat meg, den eneste som ikke klarte å forsvinne i mengden, den håpløse, den verst stilte (i mine egne øyne altså) og viste meg sin kjærlighet! Og ikke nok med det! Han brukte meg, den samme elendige som før beskrevet, til å nå mine foreldre og søsken med det samme budskapet! Så fikk jeg oppleve å bli "helbredet". Jeg opplevde at jeg er ikke verdiløs! Dette er et eksempel. Det finnes mange fler i mitt liv. Jeg føler det nesten som om jeg har vært på vandring i mitt eget sinn i flere år nå, og så har jeg blitt helbredet.
Sår etter sår har blitt legt, der er mange arr, og det finnes sikkert fler som trenger helbredelse, men jeg er fullt viss på at Herren ikke bare gjør "halvt" arbeid.

Så, tross en tung start, levende men fraværende besteforeldre, mye selvforakt og mange tunge tak er jeg det man kaller et lykkelig menneske. Og hvis du ikke er det selv, kan det hende du og har godt av å overlate helbredelsen av de sårene du har til Herren. Er det for eksempel noe poeng i å ønske hevn over noen, dersom de ikke bryr seg om det og du ikke har noen mulighet til å "ta" dem? Hadde det ikke vært mye bedre å kunne gå videre i livet uten hatet og bitterheten? Herren er mektig til å hjelpe den som trenger det - men Han vil ha regien, og Han lærer den enkelte noe mens Han helbreder. Derfor sjer det ikke på den måten vi tror det må/bør skje. Han gjør det som regel slik at vi ikke kan tvile på at det er Han som gjør det. Derfor sier jeg så frimodig jeg bare kan: Jeg er berørt av Gud, og jeg akter alt annet for å være ingenting i forhold til det.

Gjermund