Henda mine

Jeg har et par hender med mange arr. De bærer, ved nærmere ettersyn, preg av å ha vært gjennom litt av hvert. Et morsomt bilde på livet mitt egentlig. For det også må det kan hende litt nærmere ettersyn til for å se at det har vært gjennom litt av hvert. Det er helt, som henda mine, men bærer preg av å ha grodd.
De såra jeg har hatt på henda, verket og gjorde vondt da de var åpne. Men nå er de bare arr i huden - og mange av dem husker jeg ikke engang hvorfor eller hvordan jeg fikk. Og det verste såret jeg har hatt på henda noen gang - det synes ikke i det hele tatt! Hvis jeg ikke forteller om det selv. Det som ikke synes, er at i den fingeren som var så skadet, har jeg ikke lenger følelse.

Sånn er det i grunnen litt med livet mitt også. Det verket og gjorde vondt til jeg grodde sammen, men nå er det mange av arrene jeg ikke kan fortelle opprinnelsen til engang. Men det som har gjort mest vondt, det er så ødelagt at jeg ikke lenger føler sorg over det engang. Jeg lurer på om det er en slags mekanisme som slår inn, både i eksempelet med fingeren og livet. Kanskje er det slik, at dersom noe blir "badly damaged", så er det lettere å leve med en følelsesløs kroppsdel (del av livet) enn å gå med konstante smerter?

Høres det ut som jeg har fortrengt noe nå? Burde jeg "snakket om det" med noen? Kommet til en besinnelse? Nja.... Det skader nok ikke å snakke med noen - og vonde ting bør bearbeides. Men jeg tror jeg er ferdig med den biten, langt på vei i alle fall. Det er ikke noe vanskelig å leve med verken de henda jeg har, eller det livet jeg har - for jeg har det godt! Ja - jeg kan edog si at jeg er takknemlig for både hender og liv! VELDIG takknemlig.

Og vet dere hvorfor? Det er fordi jeg har fått meg et nytt liv. Det høres sikkert rart ut, men slik er det. Det står skrevet om det i Bibelen faktisk. Og der brukes uttrykket "nytt liv". Det er like uforståelig som at det i disse to er potensielle trær:



Gjermund