Nå har vi vært her og reist en gang. Dermed har vi også kommet tilbake en gang, siden vi fortsatt er her. Er det flere som har prøvd det? Å komme tilbake til noe som var "første gang" sist du var gjennom det? Var da eventulet slik at det ikke lenger var like utfordrende å gå inn i de gamle utfordringene? Slik har jeg det. Vi reiste til Norge, trakk pusten, og reiste ut igjen. Og dermed falt skuldrene på plass.
Det var jo ikke farlig lenger!
Det virker også som om alt jeg gruet meg for tidligere, alt jeg ikke trodde jeg hadde noe ekstra å tilføre har forandret seg fra å være vanskelig og høytsvevende til å bli arbeid. Forunderlig, ikke sant? Lurer på om Vår Herre selv er med å leder jeg gitt. Han gir vel den freden som trengs i rette tid Han vil jeg tru.
I forhold til kirka her syntes jeg det virket temmelig låst tidligere. Det virket liksom ikke som om de hadde noe spesielt bruk for oss, tenkte jeg - og da i særdeleshet ikke meg. Nå har jeg på forunderligvis rotet meg inn i noe som kan bli ganske interessant, men det kan jeg skrive om senere hvis det blir noe av. De som ber kan jo be om at jeg må bli ledet til å gjøre det rette i de oppgavene jeg blir ført inn i.
Her forleden hadde jeg en interessant diskusjon i matsalen - på mongolsk. Vi satt rundt bordet og spiste (jeg spiser på kontoret av og til nå, fordi jeg har starta og jobbe) da en av medarbeiderne våre spurte om det er riktig at det er forbudt ved lov i Norge å slå barn. Ja, jeg trodde jo det var sånn - hvorpå denne medarbeideren akket seg fælt over det "frafalne" Norge. Det står jo i Bibelen mente han, at man skal begynne tidlig å slå sønnen sin med en kjepp, så han blir snill når han blir stor! (Historien er satt i et litt dramatisk lys for å sprite den opp.)
Jeg følte jo jeg begynte å miste litt kontroll da veldig mange, kristne som ikke kristne, spurte misjonæren om det virkelig var riktig at det står i Bibelen at man skal slå barna sine med en stokk!?! Hmm... Gode svar flakset nok rundt et sted der ute, men inne i hodet mitt stod vinduene på vidt gap og lagde gjennomtrekk, så jeg gulpet nå opp et eller annet om at jeg trodde kanskje ikke det var skrevet som et påbud. Jeg gav også uttrykk for at jeg var litt usikker på om det var helt riktig at det stod sånn (noe jeg måtte bite i meg igjen etterpå da det ble bevist).
Jeg endte nå opp med å formane spørsmålsstilleren om å lese efeserne 6,4 og tenke på det før han slo jeg, så kanskje han besinnet seg sa jeg. Men vanskelig var det nå.
Ellers må jeg bare si at da jeg kom hjem fra kontoret i dag, og fant et brev - eller kort - fra ei dame som skrev at hun har lest om oss og vil være en av forbederne våre, følte jeg hvordan takknemligheten strømmet på. Det er så oppmuntrende og motiverende å få slike hilsner fra dere hjemme som følger med!
Gjermund
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar