Jeg er velsignet!

Jeg driver og leser en bok av Per Arne Dahl - "velsignet er de enkle ting". Altså er jeg velsignet - for jeg er da en ganske enkel ting?
Og hva er vel mer velsignet enn å sykle hjem fra språkskolen på sin egen sykkel (som forøvrig går fortere enn de berømte Darkhan-taxiene) og kjøpe med seg 3,2 kilo vannmelon for en "smatt" slikk og ingenting på veien? Jo - mer velsignet er det å komme hjem og spise den opp! Som Sondre sier: "mej ann-e-oon, Pappa!" (Som forøvrig betyr at han vil ha "mer vannmelon".)
Vi nyter livet i Mongolia. Dagene er fulle av ting å gjøre, Kjersti, Sigrid og de to store har vært på gercamp med skolen og alle de andre norske skolebarna i Mongolia, Sondre og Håvard er innmeldt i mongolsk barnehage og begynner der til mandagen (spennende!) og stallen har snart fått sin egen leilighet for kaniner (som forøvrig glimrer med sitt fravær ennå).


Sånn ser "restene" ut etter at Kvam-klanen har nytt livet noen minutter... Dette er virkelig landet som flyter - om ikke av melk og honning - så i hvert fall av vannmeloner!

I natt brant det forresten i den norske skolen her i Darkhan, men en årvåken vakt og et forbløffende effektivt brannvesen reddet situasjonen så det bare var et utbygg (inngangspartiet) som brant opp. Det hele satte en støkk i oss, og brannvern har plutselig fått en forholdsvis fremtredende plass i vår bevissthet. Vi tror det var lynet som forårsaket brannen og spesielt Ragnhild er redd for at det samme kan skje med vårt hus. Vi får gå over det elektriske anlegget og installere litt jordingskabel der det mangler, det er jo sløvt å ikke ha gjort det før.

Det skjer masse spennende rundt oss her ute, det er ikke plagsomt varmt og det begynner å bli på tide å hente hjem dyra for å sikre kvalitetsfòring frem mot paring... Så jeg blir vel ikke arbeidsledig til uka heller vil jeg tro. Det er det jeg frykter mest - å ikke ha noe å gjøre.

Gjermund