Alvor på 1. april

I det siste har jeg fundert en del på hva jeg egentlig vil med denne siden. Det har vært anledning til ordkløveri og diskusjon med representanter fra konstellasjoner fra min barndom og ungdom og jeg har bestemt meg for kommentarbegrensning og ombestemt meg igjen og heller gått til det skritt å slette uønskede kommentarer på bloggen. Mange har sikkert også lest mine svar til denne "Anonym" og funnet dem til dels "harde".

La meg gi en litt grundigere forklaring på hvorfor jeg handler som jeg gjør.

Jeg er oppvokst i det trossamfunnet mange kjenner som Smith's venner. La ikke dette innlegget bli et angrep på dem - der finnes utrolig mange fine mennesker som jeg ikke har noe ønske å si noe negativt om. Men jeg fant aldri fred i den lære jeg fikk inn med morsmelka, selv om den satte seg godt. Det var nok av bud og regler å følge for å bli "ren", "hellig" og "verdig" nok "innfor Gud" som man sa. Jeg tror ikke at et eneste menneske virkelig klarte eller klarer å bli eller være så "hellig" som det var tradisjon for å etterstrebe den gang jeg var "innenfor". Men det var det ingen som sa til hverandre den gangen jeg kjente dem. Da sørget man for at utsiden så grei ut, også strevet den enkelte med sitt, "hver på sin plass".

Dette førte til et "innkrøket" fokus som Luther sa. Altså at menneskene bare er opptatt av sitt eget liv, sin egen synd og sin egen "kamp". Kampen er mot synden i eget liv. Man tror altså ikke at Jesus er død i vårt sted, slik at vi ved Hans død har fått liv, eller at vi ved hans sår har fått legedom osv. Man sier det kanskje, fordi det står i Bibelen, men man fyller ordene med en annen mening. Nåde er ikke en "gratis gave" eller noe du mottar fordi giveren er god, nåde er derimot at man gis en ny sjanse. "Faller" man i "synd" kan man "få nåde til å" reise seg for å forsøke og gjøre det "bedre neste gang". Om man bare angrer og ydmyker seg nok "innfor Gud" selvfølgelig. Man ser Gud som den harde, strenge dommeren som man må rettferdiggjøre seg for. Derfor er ikke livets mening å holde seg til Gud, elske sin neste som seg selv og å spre evangeliet om vår frelser - men å nærme seg Gud med Guds hjelp (les: bli mer og mer syndfri ved felles anstrengelser med Gud - Han heier og jeg jobber), gjøre nok gode gjerninger i menigheten til at man er en god "broder" eller "søster" (Alt med tanke på sin egen frelse) og å streve med Guds dømmende ord mot synden i mitt liv. Jesus klarte jo å leve et liv uten synd, og er vårt forbilde. Derfor skal det jo gå!

For meg har det blitt anderledes. Der jeg før dømte alle, og i særdeleshet meg selv, etter forferdelig strenge regler og krav (og selvfølgelig var ingen bra nok - spesielt ikke jeg), har jeg nå fått se at Jesus Kristus - som er Guds sønn - kom til jorden og levde et syndfritt liv og påtok seg ALL VERDENS SYND. Min, din og alles synd gjennom alle tider. Han kunne påta seg denne synden FORDI Han er det eneste mennesket gjennom hele historien som IKKE HAR EGEN SYND. Og derfor er Han rettferdig for Gud etter Guds lov og skal derfor leve (det står i Bibelen). Oppstandelsen er derfor et bevis på at Han ikke var en løgner, men et rettferdig, syndfritt menneske. Når Han i tillegg har dødd for all verdens synd, er Gud for evig en forsonet Gud. Fordi Jesus er straffet i mitt sted, er det ingen straff igjen til meg! VEL Å MERKE SÅ LENGE JEG HOLDER MEG TIL HAM. Det går ikke an å "synde på krita" som noen tror jeg mener, for synd og Jesus går like godt (eller dårlig) sammen som ild og vann. Lever du i synd, lever du uten Jesus, Lever du med Jesus, lever du uten synd. Enkelt!
Det betyr ikke at vi ikke synder om vi lever med Jesus - MEN VI FORBLIR IKKE I DEN SYNDEN VI FALLER I, vi hater den og erkjenner den og går til Gud med den og er det mot min neste jeg syndet gjør jeg opp med ham og ber ham om tilgivelse.

Er ikke dette et bedre budskap? Er det noen som IKKE forstår at jeg ikke har det minste problem med å kalle det jeg kommer fra for vranglære? Det er en lære som binder i stedet for å frigjøre, slik evangeliet om Jesus Kristus gjør. Man bruker samme Bibel - men det skjønnes ikke hva som står i den, dessverre.

Og i tillegg har vi da en del folk, som denne anonym, som har et voldsomt behov for å få fortalt andre om hva som egentlig er rett og galt osv - selv om de får beskjed om at andre ikke har noe behov for å lytte. Jeg mener - hva i denne verden skulle få meg til å forlate den frihet og glede jeg har "fått del i" for å "legge meg inn under" det gamle, tunge, triste "åket" igjen? Og når jeg nå engang ved evangeliet har fått frihet fra dette gamle "grumset" - skulle jeg da ikke fortelle andre om denne friheten? Kan det hende at Guds vilje er at man deler det man har fått med andre som sitter til halsen i søle?

Denne bloggen er ment som et møtepunkt mellom oss her ute og dere der hjemme. Det er vi som i utgangspunktet formidler og vi har vært restriktive på å gi tilbakemeldinger på kommentarer fordi det fort kan bli slik at noen faller utenfor "samtalen". Vi ønsker ALLE velkommen inn i vårt lille "rom", men noen kommentarer jeg har mottatt i det siste har bare vært til frustrasjon, ikke glede. Derfor sletta jeg dem. Det finnes også diverse diskusjonssider på nettet for sånne "Smithevenn-greier". Alle som har behov for å si noe om slike ting og den slags lære kan jo for eksempel bruke dem i stedet for å forsøple denne bloggen. Er det ellers noe noen måtte lure på om disse tingene, er dere velkomne til å skrive til meg på e-mail. Alle mailer med navn vil få svar. Spam går i søpla. Jeg har et liv og leve - fritt for virus!

Gjermund