Det står til liv! Skjønner at det er en del av leserne våre som har fått med seg at ikke alt er fryd og bare gammen her borte. Men det begynner jammen ikke å være så verst.

Tunge tak må de fleste ta, det er vel bare ikke så vanlig å informere om dem på blogger og slikt... Ikke for det - jeg tror de kan komme oftere og gripe dypere enn "normalt" siden vi bor her vi gjør - uten at jeg sammenligner meg med de som måtte ha riktig store problemer hjemme i Norge eller ellers. Det virker bare som om humørsvingningene er større og kommer hyppigere enn hjemme i Norge. Noenganger lengter jeg bare noe så utrolig hjem til sauehuset på Tverdal, der var det godt å være! Og alle rundt meg forstod norsk!

Språket er forresten både et sorgens og et gledens kapittel for tiden. Nå begynner jeg å plukke opp ting gjennom samtaler med andre enn læreren min, og det er bra! Kjempetopp! Men det går sakte - forferdelig sakte! Aldri, aldri skal jeg smile av en innflytter som sier "jai"!

Jeg har forresten vært med på noe spesielt. Forrige fredag var det "begravelse" for faren til en av våre ansatte, og som regel er det en lama (buddistprest) som bestemmer hvordan alt skal gjøres, både hva tid, sted og type seremoni angår. Den døde kroppen ble ikke gravd ned, slik det er vanlig å gjøre - den ble lagt ut på et fjell... Ganske spesielt! Og det var trist å se hvordan denne lama'en herjet med forskjellige gjenstander gjennom langdryge ritualer for at den dødes ånd skulle få rettledning og hjelp på sn 49 dager lange vandring til gjenfødelsen skjer. (Etter buddistisk tro). Jeg spurte etterpå om det var nødvendig med så lange seremonier bestandig, men da fikk jeg til svar at lamaene får betalt etter hvor mye de leser fra slike hellige bøker de har, og at det var grunnen til at det tok så lang tid. De timene vi var med, tjente visstnok lamaen 300.000 tugrug - eller en brukbar månedslønn om du vil...

Så til livet i hagen. Den flekken vi har utenfor dørene våre her er min medisin, og derfor har det skjedd en god del i det siste :-) Jeg har snudd jorda i grønnsaksåkeren og sådd en del grønnsaker, satt opp et lite gjerde rundt for å stenge de frekke geitene ute og hindre bikkjene fra å springe i bedene og i tillegg har jeg stelt en del med dyra våre. Som for eksempel de to hønene våre. Nå har det imidlertid vist seg at den ene høna er en hane, så håpet er at ei høne og ei hane skal bli flerfoldiggjort. Sauene og geitene går nå bare der og vokser, og har egentli gjort jobben sin som forsøksdyr med suksess, men jeg gruer meg til å kvitte meg med dem.

Det begynner å grønnes ute, og mine øyne elsker det. Jeg vet ingen farge så fin som grønn! Nå håper jeg bare at de frøene jeg sådde i 35 plussgrader den 18. April ikke døde i 3 minusgrader og snø den 19. April, men at de vokser opp til det de var tenkt å bli.

Gjermund