Å komme hjem

Å komme hjem trenger ikke nødvendigvis være gjort med en flyreise. Eller være knyttet opp til et besøk av et spesielt sted eller hus. Foreldrene mine, eller det jeg kaller "hjemme hos mamma og pappa" bor for eksempel i et hus i en del av Norge jeg aldri har bodd...

Jeg har ikke kommet helt hjem ennå. Eller - forsåvidt har jeg vel det, for det er ikke mye igjen av meg i Mongolia - men det har vært noe som har gjort at jeg ikke helt har funnet meg til rette ennå. Men det begynner å ordne seg! Jeg føler at ting faller mer og mer på plass, kreftene kommer smått, men sikkert, tilbake igjen, og jeg kjenner at jeg trives. Og - ikke minst - så føler jeg at det er meningsfyllt å være.

Livet har så visst ikke blitt hva jeg trodde det skulle bli. Jeg som likte å tro at jeg "tålte det meste" har funnet ut at jeg egentlig er ganske svak og sårbar, og at det ikke er så store "uregelmessigheten" som skal til før jeg er rimelig "ute å kjøre. Men - for å si det slik, så kan jeg ikke si at det er en udelt negativ opplevelse. Faktisk har det gjort litt godt å få lov til å gå i gulvet med et brak, og kjenne at "der stoppa det gitt". Ingen valg tilgjengelige - bare følge strømmen og la det stå til. Og - jeg tør være så frimodig - kjenne at det var en som samlet opp det som landa i gølvet og trøste det litt. "Du trenger litt tid for deg sjøl, skjønner du Gjermund. Du kan ikke bare holde på å løpe sånn i det uendelige, du må ta deg tid til å hvile litt! Dessuten kunne jeg godt tenke meg at du tar deg en tur til en annen stilling jeg har funnet til deg - egentlig skreddersydd på så mange måter, både for deg og de rundt deg."

Det gjør godt å kjenne at ingenting er tilfeldig. Mange synes sikkert det høres dumt ut å si noe slikt, men jeg synes det høres dumt ut å ikke si det. I hvertfall kjedelig. For tenk da, om alt det flotte som har skjedd oss bare var tilfeldigheter og flaks? Da måtte jeg jo forvente at flaksen snudde snart da? Men nei, jeg tror ikke så veldig på flaks i sånne "livs-ting". Jeg tror på en kjærlig Gud jeg, som bruker ordet "Pappa" om seg selv - et sånt "krype opp i fanget og få en god varm klem" - ord som skaper trygghet. Også kjenner jeg at en sånn tro skaper en slags tillit eller forventning om gode ting i meg - ja, for Han har jo tatt vare på oss i alle år, hvorfor skulle Han plutselig slutte med det? La gå at Han ikke oppfyller alle mine drømmer og forhåpninger hele tiden - det gjør ikke jeg til mine barn heller - men Han har aldri noen gang skapt noe mindre enn det jeg har bedt om - alltid gir Han mer, gjør Han mer og forandrer Han mer til det bedre enn hva jeg kunne forvente. Og det på en måte som jeg aldri kunne klart å tenke ut på egen hånd. Sånn er'n bare - litt kul egentlig.

Så, vi har det bra. Jeg har det i hvert fall bra. Og jeg ser at det ikke er noen mindre grunn til å arbeide her i Norge enn i Mongolia. Og jeg er forandret fra tidligere. Tror jeg da. Tryggere på mange vis, og kanskje litt mindre fordomsfull? Dessuten kjennes det ut som om det er lettere å ha forståelse for andres svakheter enn det var før... Men det har kanskje mest med at jeg snart fyller 30 år å gjøre? 30 ÅR! Jammen skal jeg si dere at tida går, jeg føler meg nesten gammel. Hvor ble årene mellom 18 og 29 av da tro? Nå kommer jeg sikkert ikke til å våkne igjen før jeg er pensjonist!

Men først 30 år altså. Det hadde jo vært moro med en fest da, ikke sant? Lurer på om jeg skal feire den dagen eller ikke. På den ene siden er det alt det der styret med bursdagsfeiringer og oppmerksomhet, på den andre siden kunne det jo hende det hadde vært trivelig å samle noen venner å forskjellige folk rundt seg. Også kunne jeg jo ønske meg en sånn en...:


Gjermund