I det siste har jeg blitt litt skremt. Ikke det at jeg er redd for å gå i mørket (tror jeg) eller har mistanke om at noen forfølger meg eller noe slikt (skjønt man vet jo aldri...). Nei, jeg er litt skremt av meg selv! Det kan ligne litt på den slags frykt man kan kjenne på om man står på et høyt sted for eksempel, og plutselig blir redd for at hjernen skal koble ut og kroppen hoppe ned av seg selv. Bare at det er en slags syk redsel som man liksom ikke kan forklare på annet vis enn at det må være en eller annen psykisk lidelse som gir en slike tanker.
Dette er liksom mer reelt. La meg nærme meg sakens kjerne ved å fortelle bakgrunnen for min redsel. Det begynte for fem år siden. Da ble jeg operert for en meniskskade i høyre kne (noe som forøvrig ikke har spesielt mye med saken å gjøre, men som medfører riktighet likevel). Den gangen ble jeg nok ikke riktig god igjen, for kneet verket og hovnet opp stadig vekk. Alltid som en følge av fysiske aktiviteter. Derfor var jeg til ny utredning med dette kneet nå rett før jul, og det ble konstantert (med eller uten -n tro?) at jeg fortsatt hadde en meniskskade i det samme kneet, og ny operasjon ble forberedt.
Her kommer det "fryktelige" inn - for jeg merket at jeg gledet meg! Ikke til operasjonen, men til å bli lagt i narkose! Jeg så altså veldig frem til å bli svært omtåket, forårsaket av mindre populære midler sett fra politiets side, under andre omstendigheter. Og slik har jeg det fremdeles. Jeg går liksom rundt og ønsker meg et døgn eller tre i narkose - bare sånn for å tømme hodet for alskens støy, og for å gi kroppen den ultimate hvile. Er det rart at jeg er skremt?
3 kommentarer:
Vel, Gjermund... Det er vel slik at vi alle ønsker oss en liten "time-out" fra livets karusell innimellom. Mulig en liten hyttetur helt alene er en bedre resept enn narkosens bekymringsløse verden? ;-)
Konstatert skrives nok forøvrig bare med en N... ;-)
Jostein
Anbefaler deg å ta et skikkelig snus på sokkene mine. Gir deg garantert en liten "trip".
Nei, det er ikkje rart du er skremt - men det du så godt set namn på og lever opent med er kva ein kan seie om dei fleste rusmidlar er at dei er bittersøte...der det søte ofte komme fyrst, så det bitre der etter. Det er jo nettopp ein grunn til at vi har så mange narkomane og alkoholikarar i samfunnet vårt - som òg vil rømme litt frå all støyen som omgir dei både innvendig og utvendig. Eg trur denne opplevinga di gjer deg i betre stand til å utøve empati med dei som ligg under narkotikaens forbannelse....Men som andre lyster som enno heng att i kjødet, må eg nok anbefale deg å døde denne dragningen litt kvar dag. Øystein
Legg inn en kommentar