Takknemlig

I det siste har jeg skammet meg litt. Litt mye. Av og til ganske mye. Samtidig som jeg kjenner på en enorm takknemlighet og ydmykhet i forhold til min elskede Herre. For den som gidder; les noen av de tidligere innleggene i denne bloggen - så skjønner du hva jeg mener.
Det har seg nemlig slik at stemningen var tildels depressiv tidligere. Alt virket bare tungt og vanskelig, ingen forsto oss osv. Så var det forskjellige ting som gjorde at jeg begynte å skjele litt til meg selv midt oppe i det hele. "Hvordan er det med fokuset ditt, Gjermund? Hva er det du er opptatt av, min venn?" Svaret var like enkelt som det var ekkelt: meg selv. Tiltalende, ikke sant? Jeg bestemte meg for å snu trenden. (Så du en feil? JEG BESTEMTE MEG for at det skulle bli nye tider... *blush*) Ingen bønn om hjelp og ydmyk anger her i gården nei, rett i angrepsposisjon! Dette skal jeg klare ja! Huff og huff.

Senere har jeg fått se hvor god min Herre egentlig er (eller - jeg liker å si at jeg har fått se en brøkdel av Hans godhet mot meg. Siden, når jeg skal få se åsyn til åsyn, i stedet for stykkevis og delt antar jeg at jeg kommer til å se Hans godhet i sin uendelighet.)
Han har sluppet ned en stor mengde snø, til glede for liten og stor i Kvam-klanen. Vi fikk tak i en pulk på tilbud, og har funnet en kjempefin skiløype. Skolen har i det siste lagt til rette mange ting for at vi skal kunne ha en lettere hverdag, og vi har funnet oss piano. I helga var jeg i Trøndelag og så min kjære bror bli døpt sammen med sin yngste sønn. (Fantastisk!) Og - ikke minst: alle mine forsett om å snu den pessimistiske trenden ble gjort til skamme. Jeg kunne ingenting gjøre. Men Herren, Han kunne! Og ville, så Han gjorde. Takk og lov.

Gjermund