Weekendtur m/massasje

Vi har vært på tur - en riktig trivelig tur til en gercamp som ligger midtveis mellom Ulaan Baatar og Darkhan (noe som tilsvarer en halvannen times kjøring). En ger er som kjent et slikt rundt nomadetelt som nomadene i Mongolia bor i, og en gercamp består da av slike - nesten som en campingplass i Norge har mange små hytter å leie ut.


Selv om det er litt vanskelig å se det på dette bildet, er det mange gerer her, og vi bodde i to av dem. Øverst på bildet er det et servicehus hvor vi kunne gjøre alt det vi kunne finne på å ha lyst til - fra å synge karaoke (hva er nå det?) til å ta massasje eller spise mat. Jeg prøvde faktisk det der med den massasjen... Det skulle jeg ikke gjort. For da jeg la meg på den benken, med renere ben enn på lenge, og nye underbukser for anledningen, trodde jeg det skulle være en avslappende prosedyre jeg skulle gjennom - det het jo tross alt "relaxing massasje" eller noe lignende. Men der tok jeg feil. Spesielt ørene viste seg å være utsatt. Jeg har hørt at de og nesa er de delene av meg som aldri kommer til å slutte å vokse, men at de trengte hjelp til det - det visste jeg ikke! Jeg har vel aldri vært så varm om ørene før tror jeg - bokstavelig talt - og i dag har jeg sårskorper på dem... Jeg skal aldri ta slik avslappende massasje igjen.

Men ungene har hatt det bra. Kjempebra. De har ridd på hest og vært på tur til en "indianerleir" som viste seg å være et buddhistisk offersted eller noe. De har klatret i trær (noe som er rimelig sjelden kost for barna i Darkhan - siden det ikke er så mange trær her) og sovet i ger - "akkulat såm mongolelan," som Håvard på tre sier det.


Ola, Håvard og Pappa sov i "guttegeren", mens Mamma, Anna, Ragnhild og Sondre sov i "damegeren". Som dere ser er Ola blitt en stor gutt som kan hjelpe til med det meste. Han er også veldig flink til mange ting. Nesten så det er vanskelig å finne på noe spesielt å skrive om ham. Noen ganger tenker jeg at vi kanskje glemmer at han bare er fem år og en liten gutt som trenger masse tid og oppmerksomhet som en påminnelse om at vi er glade i'n - ikke bare ros når han gjør noe bra eller kjeft når han gjør noe dumt.


Jeg tror i alle fall han hadde en kjempefin helg sammen med oss andre - noe de bekreftet ved å sovne i bilen hjem alle fire!


Anna Tørset (Ragnhilds lærer) var med oss på turen. Det var veldig trivelig! Ho opptrådte som bestemor for barna i helga med lesing og turgåing på menyen, noe som falt i smak etter hva vi forsto på de små. Ho prøvde forøvrig også dette masasjegreiene, uten sviende bivirkninger som ferdigskrella ører eller lignende. Hennes forklaring på forskjellsbehandlingen vi fikk er at jeg kanskje ble et offer for massørens hevntrang overfor en vrien ektemann eller noe...

Vi har hatt en flott helg, med litt etterlengtet avkobling fra hverdagene her hjemme. Og når vi kom hjem, ringte det ei forskrekket sykepleier (Jorunn Ranøien) som hadde et dyr på badet sitt! Assistanse var visst påkrevet, siden ho ikke torde fange "rotta" selv...


Her er "rotta" hennes - ei stakkars due som viste seg å være fanget i noe tauverk og plastikkgreier som hang som en klamp om føttene på'n. Men det var det råd for vet de! Fuglefanger'n fra Fredrikstad eller Rennebu eller hvor nå i all verden jeg kommer fra, rykket ut og dro den forskrekkede fuglen fram i lyset, hvor tråd og plastikk ble behørig fjernet før vi åpnet verandadøra. Deretter tok det ikke lang tid før fuglen var fløyet.


Det slår meg at dette er det andre "fugleredde-stuntet" mitt her i Mongolia. Kan det være en trend? Først en spurv, så ei due - det neste må vel bli en ørn eller noe...

Gjermund