Prosjekt konsulent

Ja, her sitter jeg glad og fornøyd som nyrik nordmann. Det har seg nemlig slik at det kom en container til Mongolia for en liten stund siden – og i den lå det en del saker og ting fra Norge som skal komme godt med utover vinteren – og videre. Alt fra brødposer og svamper til hagerive og elektrisk høvel skal bli flittig brukt, jeg lover.

Da vi var i Norge, savnet jeg gårdsdrift og dyr, men når jeg er her i Mongolia er det akkurat som om det er noe som ikke angår meg. Jeg har stadig noe å stelle med, og noen dyr for interessens skyld er ikke å forakte, men det er liksom ikke gårdsdrifta jeg går rundt og savner. Ikke så mye annet heller egentlig forresten. Har mye å gjøre her i landet vet dere! Siste idè er å innrede en jordkjeller (som tidligere er brukt til å lagre poteter og grønnsaker i) til hønsehus i vinter! Der nede burde det jo være muligheter for å opprettholde litt varme – og dermed produksjonsmuligheter.
Ellers har stallen nå funksjon som stall, geitefjøs, sauefjøs, verktøybod, utstyrsbod og høylager. Utrolig hva det går an å få plassert i et lite hus om man bare bruker hodet og lager et bra system!

Har for øvrig begynt å arbeide i prosjektet ”mitt” nå. Offisielt er jeg blitt ”prosjekt konsulent” i Selenge Development Program. Eller SDP som vi sier. Det er bare tittelen som ser bra ut. Jeg er den samme gamle. Lett å trekke opp, få interessert i ting og ganske sta. Ellers uvitende, tror jeg. Har lenge gruet meg til starten i dette prosjektet – har i grunnen hatt mine betenkeligheter i forhold til det arbeidet som foregår der. Nå kan jeg imidlertid fornøyd konstantere at – så langt jeg har evnet å sette meg inn i tingene – det absolutt er mye bra å ta tak i. Det er bare det at i mye av det som foregår er det enkelte ting som ikke er selvsagte for de nasjonale – og det er jo ikke så rart. Hadde det vært selvsagt for dem, hadde jo ikke jeg trengt å være her.

I går var jeg en tur med resten av gjengen i prosjektet til landsbygda – eller landsbygdene – og kjøpte sau som skal inngå i en del av prosjektets arbeid. De driver nemlig en slags kombinasjon av mikrokredittlån – med sau – og bevaringsarbeid av tre finulla saueraser, ulla deres brukes nemlig av produsentene som lager de berømte ullproduktene fra Mongolia – nok et av NLM’s prosjekter her i landet. Det var både interessant og slitsomt å være på landsbygda. Syk og med protesterende mage måtte jeg finne meg i å bli sentrifugert bakerst i en LandCruiser (bilen vi bruker) på oversvømte landsbyveier i mange, lange og slitsomme timer. Vi reise fra kontoret klokka ni om morgenen og kom hjem igjen klokka halv to om natta! Da hadde vi besøkt mange familier som lever på ekte mongolsk vis (i telt) og drukket mange kopper melkete og spist ost av ymse slag og i uante mengder. Alt med en mage som tydelig gav beskjed om at jeg plaget den. Men – jeg lærte noe i går også – som jeg gjør hver dag. Og en dag (eller egentlig et døgn) med kun mongolsk språk rundt seg er ikke å forakte for en stakkar som ønsker å lære seg dette kronglete språket. Men, til tross for urolig mage og uvant språk; jeg kommer bare nok en gang frem til samme konklusjon: Jeg trives og tror jeg befinner meg på rett plass!

Gjermund