Sammenrista

Lille Sigrid har blitt 2,5 mnd! Ellers handler dette innlegget dessverre ikke om Sigrid.... Men Sigrid er ei veldig grei og søt jente, som sover godt om natta og smiler og "prater" om dagen!


Nå har vi vært på sammenristingshelg med alle de nye som har kommet til Mongolia. Det er nesten så man blir litt oppmuntret bare av å treffe alle disse nye som har bestemt seg for å komme hit å ta i et tak. Så er det litt trist å tenke på at noen som vi gjerne ville hatt med oss har reist hjem til Norge igjen og ikke hører til her lenger - selv om vi egentlig synes det - og enda litt tristere er det at noen skal reise hjem om bare 14 dager. Det er liksom noe som skjer når noen går mot kontraktslutt sitt her ute og reiser hjem synes jeg - alle som var her når vi kom har jo liksom vært her "alltid" for oss, og er dermed noe av det "trygge" for oss ferskingene her ute. Når de så reiser hjem, er det akkurat som man blir litt alene, og litt mer "overlatt" til seg selv. Og det er farlig det!
Plutselig er vi noen av dem som forstår mest av språket (enda vi ikke forstår så mye at det gjør noe - sukk!) og som har vært på besøk i flest gerer og slikt (selv om det ikke er så mange det heller!).
Det er noe som går i stykker når de "gamle" reiser. Plutselig går det opp for oss at det er noe forgjengelig over det hele. Vi står i en sammenheng, og det er ikke "bare" spennende og moro. Det er faktisk en del trist og tungt også. Men mest spennende da! Og så vet vi at det nok er noen som kommer til å være med oss både i bønn og interesse for feltet fremover når noen reiser hjem. Ikke sant Tørset, Halvorsen, Haug's, Bjørgaas' og Foldøy's? I tillegg er det et stort hull etter Anne Ellen. Og det er jo bare trist.

Nei - jeg tror jeg har spora av litt jeg gitt. Skulle vel egentlig skrive noe om det å bli rista sammen. Men så er det bare det at jeg var så syk denne helga at jeg ikke turte å verken rape eller prompe i frykt for at saker og ting skulle komme ut av kontroll. Var det ikke det ene, så var det det andre liksom. Så det eneste jeg husker fra i går er en forferdelig lang tur på skjelvne ben ned til min ventende seng og at vi tok fellesbilder i dag. Pluss noen smuler til mellom der.

Så derfor får jeg heller overlate ordet til Kjersti:

Ja, jeg husker nå litt mer enn Gjermund, da! Det har kommet mange nye i det siste: 8 voksne og 10 barn! Veldig fine folk alle samen! Og vi har hatt ei fantastisk helg! Vi har lekt mye (noe jeg egentlig liker veldig godt og gjerne skulle vært med mer på hvis jeg ikke alltid hadde hatt det så travelt med unger som skal tørkes og ammes og trøstes og skiftes på og skjennes på osv.) Leker og konkurranser er en fin måte å bli kjent på! Og så har vi spist mye mat, prata mye, sunget mye, bråka og herja mye; ja, det var ei livlig helg - 20 barn og 18 voksne! I går kveld etter at ungene var i seng, var det delestund for oss voksne, der vi sang sammen, ba sammen, noen delte personlige opplevelser, noen leste noe fra Bibelen eller en bok, osv. Kjempefint å oppmuntre, inspirere og hjelpe hverandre på den måten! Etterpå prata vi litt om å ha et godt og trygt miljø på feltet, noe som er veldig viktig. Alle er innstilt på at det skal være et godt og trygt miljø. Når et misjonærfellesskap fungerer godt for alle, er det så flott å være en del av det at man slett ikke lengter hjem til Norge! Det er rett og slett veldig spesielt! Jeg sa til Gjermund i stad: "Jeg vet ikke om jeg noen gang klarer å dra hjem til Norge for godt og for å aldri dra mer ut igjen!" Det kan selvsagt forandre seg, og ikke er det bare jeg som skal bestemme det, men akkurat nå føltes det slik!

Ellers har jeg også så smått starta på språkskolen igjen, noe som var fint. Nå forbereder vi oss på skolestart for barna på tirsdag. Det blir 1. skoledag for Ola! Det gleder han seg til! De blir 2 førsteklassinger og 2 andreklassinger, 1 i 3., 5., og 7. klasse på den norske skolen i Darkhan. Tilsammen 7 elever. De skal også av og til ha noen dager sammen med de 7 norske skolebarna i UB.

Ellers kommer vi stadig mer i kontakt med mongolere, med både de gleder og frustrasjoner det fører med seg! Vi skjønner mer og mer at kulturen ikke er så primitiv som man først kan tro når man ser fattigdommen og måten de bor på! Ja, sist helg, da vi var på leir på en gercamp sammen med dem, måtte vi virkelig ta av oss hatten for hvordan de takla "camplivet." De klarte faktisk å holde både seg selv og "gerene" rene, og det var mer enn vi klarte!

Det er mye mer meningsfullt å være her i Mongolia når vi lever nærmere dem, selv om vi av og til låser porten og later som vi ikke er hjemme.... Vi vestlige har noen andre grenser for privatliv, og det må vi ta hensyn til hvis vi skal vare lenge!

Kjersti og Gjermund