Urettferdighet

I dag under middagen bjeffa Bataar så voldsomt. Det var tydelig at det var noen innafor hasja'n, og jeg gikk ut for å se. Jeg så bak huset, mot søppelcontaineren. Og der var det noen. Oppi containeren var det en eldre mann, kledd i fargeløse, gamle klær. Han leta i søpla vår. Det er lenge siden sist det hendte, og jeg trodde at den verste nøden for i år var over. Men sånn var det ikke. Jeg trodde mannen leta etter flasker, så jeg gikk inn og henta våre tomflasker. Jeg bar dem ut i en bærepose, stod litt på avstand, rakte dem ut og sa "mæ" som betyr det samme som når vi sier "her." Jeg lurte på om han i det hele tatt turde å se opp. Noen folk som leter i søpla til andre føler seg veldig ydmyket, og ser ikke folk inn i øynene. Denne mannen så opp og takket, tydelig takknemlig for posen med flasker som ikke var verdt mer enn en krone eller to. Han fortsatte sitt møysommelige arbeid i søppelcontaineren, og jeg gikk inn, verkende i sjela. Jeg fikk øye på noen penger som lå krølla sammen på bordet, og tenkte hvor lett det hadde vært å gi ham noen av disse, istedenfor disse smulene fra den rikes bord. Men en gang pengegave blir mange ganger, og en person blir mange personer..... Det går ikke an. Bataar fortsatte å bjeffe så jeg forstod at mannen i søpla holdt på en stund. Det kunne umulig være noe særlig å finne der, så redd jeg er for å kaste noe nyttig. Det eneste spiselige jeg kunne tenke meg var de halvråtne potetene som hadde frosset som jeg kasta for et par dager siden. Er man sulten går det sikkert an å bruke det. Jeg satte meg ned og spiste grøten min, og følte meg råtten innvendig. Så urettferdig dette livet er! Og det er ikke min fortjeneste at jeg kommer fra et av verdens rikeste land og har alt jeg trenger. Hvor er menneskeverdet når noen må lete i andres søppel? Glemmer vi at "både jeg og Salomo kom nakne til vår jord" som det står i Jørgen Hattemaker-sangen? Hva skal vi gjøre? Jeg bare sukker.

Kjersti