torsdag, april 17, 2008

Dur eller moll?

Faren min har ved gjentatte anledninger blitt beskyldt for å "være en Ludvig". Dere vet, en sånn en som den der lille fyren i huset til Reodor Felgen, han som bor "sju-og-tredve mil nordover, litt øst og oppover". "Il tempo gigante" heter'n vel den filmen, eller var det "Flåklypa Grand Prix"? I hvert fall - det er den der pinnsvintypen som kom under ei slåmaskin og er skamklipt oppå og kort ved øra det siktes til, tror jeg. Som sammenligningsgrunnlag i min kjære pappa's tilfelle altså. Nå skal det sies at det nok ikke er sveisen det tenkes på, heller den lille sjarmørens "utpregede frykt for gjennomgripende forandringer".

Når ens far på en måte sammenlignes med en størrelse som denne skuespilleren - en fyr de fleste i Norge har et forhold til - blir det så man spør seg selv om hvem man selv ligner. Har jeg sjans til noen gang å bli like god som pappa? Er det noen gang noen som vil komme til å sammenligne meg med en eller annen celeber-het? Selv ser man jo for seg at man kunne tenke seg å bli sammenlignet med både denne og hin, men det tar seg dårlig ut på ens egen blogg å for eksempel foreslå at dere kan sammenligne meg med Gjest Bårdsen eller Robin Hood eller Bjørnstjerne Bjørnson eller i det minste Askeladden. Det tar seg liksom ikke ut å servere ros på et fat med spørsmål om å få det i retur...

Så må jeg jo også si, at det nok er en del naturlige grunner til at jeg ikke sammenlignes med så mange av våre helter ennå. Jeg har jo, når rett skal være rett, ikke gjort så mange heltedåder ennå - slik som helter stort sett har (i de bøkene jeg har lest i hvert fall). Men det finnes da figurer for sånne som meg også. Baktus for eksempel! Det er en liten artig-kar.
Jeg ser for meg de gode dagene han og broren levde i, og hans store drøm om å "sitte der oppe i hjørnetanna mi og se utover hele byen!" Der har du meg. Det går som regel i dur, med store planer og høytsiktende visjoner.
Så går det som regel ikke så lang tid, så går det litt dårligere; "Jeg ser, jeg ser... Å nei, så sørgelig!"

Da er Mr. Moll der og drar meg ned på jorda igjen - til nederlaget er fortært og livet igjen har en solskinnside og vise frem. Rart det der. Og akkurat nå føler jeg det som om jeg sitter på ei flåte uti havet og bare "venter på et nytt tannhull å krype inn i".

Sondre og Håvard har slutta i barnehagen. Det gikk ikke lenger. Jeg føler på nederlag, er bekymret for om de i det hele tatt kommer til å lære seg språket osv. Selv så strever jeg noe sinnsykt med motivasjonen til å terpe språk. Og jeg fortviler over diverse problemer som ikke burde eksistert i et bistandsprosjekt.

Kjersti er visst ikke i toppform hun heller. Trist det og. Føles som om Gud er langt unna av og til. Det er ikke så bra, når det liksom var for Ham vi reiste... Spørs om det er så mye igjen her som Han kan bruke til noe konstruktivt. Fæle tanker det der.

Men det begynner å bli varmt! Har kjøpt en hageslange, så nå får de små grønne spirene vi ser vann, og lam og kje vokser som bare det. Har brukt riva i hagen også, så det har blitt rent og ryddig her. Det er godt! Og i dag har vi sådd blomsterfrø. Så nå venter jeg bare på at jeg skal oppdage at Herren holder meg i henda - for det tror jeg jeg vet at Han gjør. Det er bare at jeg ikke ser det akkurat nå. Sånn har det vært før også. Men det er bare for en tid. Jeg har alltid fått se i etterkant hvordan det egentlig var - og jeg gleder meg veldig til det blir i "etterkant" igjen.

Gjermund

6 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Baktus!
For at man skal kunne se alt det gode i dagene som går i dur, tror jeg vi trenger noen dager som går i moll. Vi trenger noen mørkere tråder i vevteppet, for å få fram de lysere fargetonene. Når de mørke trådene blir vevd, kan det være både tøft og vanskelig, smertefullt og sårt. Men de lyse trådene skal få plass igjen. De lyse trådene med gode tanker og håp for framtiden.

Og som du vet, Baktus: Gud holder deg i hånda og hjelper deg å veve ALLE trådene i teppet!

Må Gud styrke deg og Kjersti og de fem små, (som blir større og større!), og hjelpe dere alle med motivasjon for språklæring, skole og prosjekter. Men først og fremst: Må Gud velsigne dere for de dere er!

Klem fra Siri

Anonym sa...

Det var godt skrevet - det forrige innlegget - så jeg sier bare amen til det:-) Ber for dere. Klem Ragnhild

Anonym sa...

Jeg mener den forrige kommentaren:) Ragnhild

Anonym sa...

Noen ganger går livets dur over i moll, det er en naturlig del av livets melodi! Dersom Gjermund hadde vært en sånn Ludvik, hadde han nok vært et helt annet sted enn i Mongolia. Tipper det aller meste hadde vært annerledes!

Takk Gud for at du minner mest om Solan! Han er like overrasket (og kanskje litt skuffet) over at livet plutselig (og uventet) går i moll. Ludvik derimot går og gruer og engster seg for at livet snart skal gå i moll, for det er han sikker på at det snart MÅ komme til å gjøre!

Så noen "helteskikkelse" kan man vel ikke tillegge denne stakkars Ludvik`n???

Artig, forresten, å lese sånne ærlige beskrivelser av seg selv og sine ambisjoner!

Nå er det en ny Guds velsignelse på gang - våren! Når de mørke skyene forsvinner sammen med kulde og mørke, og sola kommer med varme og lys, da stiger Guds uendelige spirekraft bokstavelig talt opp foran øynene våre. Naturens under gjentar seg i våryr og himmelsk dur slik vi har gledet oss over det så mange ganger før.

På nytt får vi demonstrert Hans uendelige makt og fullkomne herredømme over sitt skaperverk.

En del av dette skaperverket er Han så intenst glad i, at Han har tegnet det opp i hendene sine!

"Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg"

Gud velsigne dere alle sju; vi gleder oss til å besøke dere snart!

Anonym sa...

Jesus kan ikke glemme oss.
Vi er inngravert i h�ndflatene hans.
Lois Picillo

S�ndagshilsen fra Jan-Eivinds mamma

Åshild Bekkevold sa...

Gratulerer så mye med dagen da Gjermund :) Håper du får en fin dag. Hils de andre og da. Jeg er glad i dere alle, og det er vel ikke så stort sjokk: Jeg savner dere! Stor klem fra tante.