Fattige og syke

Egchee kaller vi ei dame som ofte kommer innom her. Hun er 47 år og fikk nettopp sitt 9. barn. De er fattige, mannen drikker, ingen av dem har jobb. Dvs. eldstedattera på 22 har jobb på en strikkefabrikk, men har hatt kløende utslett og prikker i huden i mange måneder så hun har ikke kunnet gå på jobb, -de har trodd det har vært allergi. For et par kvelder siden kom Egchee innom her. Hun var fortvilet. Nå har flere av barna fått sånn røde prikker. ”De får ikke sove om natten fordi det klør, de er flau for å gå på skolen, og jeg er redd den lille babyen blir smittet! Dere må be for oss!” Hun har en stor tillit til Gud og stor tro på at Gud hører når vi ber.

Jeg skjønte også at mangel på penger gjorde det vanskelig å dra til lege, selv om hun ikke sa noe om det. Hun vet at vi norske ikke gir penger til privatpersoner (pga. mange forskjellige, kompliserte grunner), så hun sa ingenting om det. Vi bad med henne, og etter en stund gikk hun hjem igjen. ”I morgen må vi til legen”, sa hun.

I går kveld kom hun tilbake. Situasjonen var verre med barna, og hun hadde ikke gått til lege. Hun hadde forresten snakket med en av lederne i kirken om å få døpe den lille babyen. Det var i orden, men de måtte også snakke med mannen hennes og han måtte samtykke. ”Dere må be om at det går i orden,” sa hun til oss. Hun fortalte også, kanskje med litt stolthet over ektemannen, at han hadde funnet noen kg jernskrot og solgt i dag. 100 tugrug (50 øre) for 1 kg. Gjermund sendte med henne en gammel eksospotte på 4-5 kg, som mannen hennes kunne få og levere inn. Det føltes som å gi henne smuler, men bedre enn ingenting når vi ikke kan gi penger. Jeg avtalte med henne at hun skulle komme hit i dag, så skulle jeg hjelp henne å ringe til en amerikansk lege vi kjenner til. Han tar ikke noe penger for pasientene sine og sannsynligvis er han bedre på diagnostisering enn de er på mongolske sykehus.

Hun kom utpå formiddagen i dag og hadde med seg den 3 år gamle jenta si som hadde fått sykdommen i huden. Hun ble glad da de fikk ei brødskive, for jenta hadde ikke spist noe særlig i dag, for de hadde nesten ikke mat hjemme. Hun var på gråten da hun fortalte at mannen hennes ikke hadde kommet hjem i går kveld og hun visste ikke hvor han var.

Egchee antydet at det kanskje var skabb de hadde. Jeg leste på internett om skabb og jeg syntes det kunne virke sånn ut fra symptomene de hadde. Litt urolig ble jeg for at vi skulle bli smittet, men tenkte at jeg må bare stole på Gud, og så får jeg evt sette i gang med behandling umiddelbart om vi skulle merke noe. Jeg ringte til den amerikanske legen, men han tok imot pasienter bare på tirsdager fra kl.08.30, altså neste uke, og han var dessuten tom for salve mot skabb. Jeg snakket også med den mongolske legen i helseprosjektet til NLM og fikk greie på hva slags salve de brukte mot skabb. Er det skabb må hele familien behandles, alle bades, alle klær og sengetøy vaskes og strykes, de kan ikke sove sammen sånn som de pleier. I følge den mongolske behandlingsmetoden må de holde på med behandlinga helt til det ikke klør mer – og det kan visst ta mange uker! Men det var viktig at de går til lege for å få riktig diagnose. Hva gjør en fattig familie på over 10 stk. som ikke har penger til å gå til lege, ikke råd til salve, ikke har flere sett klær og sengeklær til alle, ikke har mer enn 3 senger/”sofaer”……

Jeg var innom henne senere i dag, og det stod ikke bra til med barna. Iallfall 5 stykker hadde det, og det så forferdelig ut på noen av dem. Hele kroppen var angrepet på den minste gutten. ”Vi kan ikke gå til lege”, sa hun. ”Vi fikk 500 tugrug for eksospotta (2,50 kr) og det kjøpte jeg 500 gram mel for. Vi har ikke penger til å dra til lege.” De hadde nesten ikke mat. Matprisene her har steget dramatisk de siste månedene slik som i resten av verden, og det er forferdelig for sånne som disse.

Så hva gjør vi nå? Vi vet ikke. Be om at de må bli friske og at det må ordne seg på et vis for dem. Og be om at vi må få visdom til å hjelpe på riktig måte.

Kjersti