I en sving på livets vei

I dag fikk jeg telefon av gammel - læreren min. Han kunne fortelle at han har blitt innsatt som dommer i hjembyen sin. Dette har han arbeidet frem mot i flere år, og det er en ganske stor bragd å bli tilsatt som en av 200 dommere (på landsbasis) – i hvert fall når man er så ung som han – bare 32 år. Jeg syntes det var utrolig moro å høre fra ham igjen – jeg har hatt så lyst til å besøke ham. Noe av det siste han sa til meg før vi skiltes for halvannet år siden og etter at vi hadde hatt noen lange samtaler om tro var nemlig; ”Gjermund, tror du det er mulig for meg å bli kristen i dag?” Han var seg sin synd bevisst, og pekte ut retningen hvor han trodde han ville ende ved dette livets slutt ved å peke på gulvet – ”To hell”. Jeg fikk anledning til å dele med ham historien om Guds kjærlighet til menneskene, og Hans underfulle omsorg for den minst "verdifulle" - han forstod da jeg fotalte om meg selv tror jeg, og han gikk derfra med et tankefullt uttrykk i øynene. Han er i seg selv en "tenker".

Så var det bare det, at når man treffes igjen i Mongolia etter å ha vært atskilt, spør man hverandre om det er noe nytt. Jeg fortalte ham at jeg er syk, og at vi skal hjem til Norge. Ja – for selv om ikke feiler meg noe som er farlig for kroppen min, så er det store muligheter for å fortsette med slike runder som jeg har hatt nå om vi ikke reiser til Norge så jeg kan få meg litt reparasjon.

Så, vi har hatt en halvannen ukes tid til å svelge den tunge beskjeden om at det beste er å avslutte for å reise hjem. Livet har fremstått for oss omtrent som kosmos – eller en tur i melkeveien eller noe – ukjente skremmende objekter på alle sider, helt siden dette ble bestemt. Vi begynner å venne oss til tanken nå, har flotte folk rundt oss her ute som støtter oss hele tiden, og vi prøver så godt vi kan å henge med i disse svingene.

Plutselig stoppet det opp for oss. Jeg hadde stoppet opp for en god stund siden, jeg har ikke orket å gjøre stort den siste drøye måneden. Kroppen har bare rett og slett vært tom for energi. Men det var likevel et sjokk å få beskjed om at vi må reise hjem. Alt dette strevet for ingenting! Det var en av mine første tanker. Deretter en enorm følelse av mislykkethet. Vi har studert dette språket i så lang tid, forberedt oss på så mange måter og tålt så mange tunge tak. Kjersti har jo akkurat kommet godt i gang med bibelgruppa, og fått en flott inngangsport der. Arbeidet med bygdeprosjektet skulle til å starte, nå blir det vel sikkert utsatt på ubestemt tid – det finnes ingen til å overta. Nyhuset driver akkurat og blir ferdigstilt – skal etter planen godkjennes denne uka – og vi skal bare reise hjem. Til hva?

Det finnes bare ett svar. ”Vet ikke”. Vi vet ikke hvor vi skal bo – håper vi finner en plass i Rennebu, vi vet ikke hva vi skal gjøre (annet enn at jeg er sykemeldt en stund), og vi vet ikke når, hvor eller hvorfor. Det er det verste svaret jeg vet, og jeg liker det ikke nå heller. Det er akkurat som et liv fullt av avtaler og fremtidsplaner er erstattet med tomhet. Sånt er sårt. Og – selv om jeg stoler på at ”det er vel en Herrens mening med alt,” som vår kjære Ludvig uttaler det – fremstår dette som fullstendig meningsløst og uforståelig for meg. Men jeg aksepterer at det er slik det ble.

Vi må jo bare finne oss i nok en start. Vi kommer til å reise hjem med ingen andre tanker enn dem som omhandler ”nuet”. Det betyr at vi ikke aner om vi skal ut igjen, eller i så tilfellet når – det er ikke et tema for oss. ”Nå” skal vi bo i Norge. Jeg har ikke blitt syk på grunn av problemer på feltet eller noe slikt – dette er ting som ligger inni meg og som gjør at jeg bruker mye mer krefter enn jeg egentlig trenger for å forholde meg til krevende situasjoner. Og de kommer jo oftere på en slik plass som dette enn i vante, trygge omgivelser som i Norge. Sånn sett går det an å si at oppholdet i Mongolia har ”trigget” dette, men det kunne like gjerne kommet i Norge – men da sikkert på et senere tidspunkt. Så – jeg traff veggen. Akkurat som mange andre store menn har gjort, Statsminister Bondevik og sånn. (Liker å være i godt selskap vet dere…)

Det er ikke så godt å forholde seg til alle følelser og tanker som raser gjennom hode og kropp i en slik tid som vi er inne i nå. I det ene øyeblikket trenger jeg en ensom krok hvor jeg kan felle en tåre eller to for meg selv over å måtte forlate det livet vi lever, ikke skulle være en del av fellesskapet her mer eller være blant mongolene mer osv. I neste øyeblikk spretter det frem et lite minne om sauer og grønt gras, traktorer og god plass samt pene ting som former seg til små håp om glede inni meg – og jeg kan kjenne på forventning til å komme hjem.

Så ringte læreren min altså. Og skulle fortelle en god nyhet. Jeg fortalte min dårlige. Det var da han sa det som gjorde denne dagen til noe spesielt; ”Jeg har blitt en kristen, Gjermund,” sa han ”Jeg vil også be for deg.” Og jeg stod igjen på gårdsplassen og gråt. Gud er rik – Han er såvisst ikke avhengig av meg for å få gjort sitt arbeid med mongolene. Av sin nåde har Han brukt oss her, nå ser det ut til at han fører oss til en ny plass. Og det er nesten så jeg tror Han hadde et kjærlig smil om munnen da Han tok seg tid til å gi meg et klapp på skuldra; ”Det er greit at du drar, Gjermund. Jeg klarer meg selv herfra…”

Gjermund