Mongolsk nasjonaldag

I går, den 26. november feiret Mongolia sin nasjonaldag, eller uavhengighetsdag. Mongolene har 2 andre høytider som fungerer mer som nasjonaldager, så denne dagen er ikke så stor for mongolene som 17. mai er for oss. Men kirkene i Khovd samlet seg til et stort bønnemøte, der de bad for Mongolia og spesielt for Vest-Mongolia. Blant annet om at evangeliet måtte nå lenger ut . Det var det stort å få være med på!

Det gjorde stort inntrykk på meg da vi bad spesielt for kristne som har bosatt seg på landsbygda for å nå sitt eget folk med evangeliet. Det er sannelig modige folk!

Tar med et bilde fra et par gutter som holder på med en lek som er veldig populær her. Det er et lite skinnstykke med ull som er festa til en stein eller noe som de trikser med (sparker den oppi lufta mange ganger).

Og så må vi ha med et par bilder av lille Sigrid som ikke er så liten lenger! Hun går mye sammen med hushjelpene og lærer mye om vasking og sånn! Så når det er noe søl på golvet (f.eks. sand fra skoene) finner hun en klut og tørker opp!

Sigrid synes oppvaskhansker er kult!

Kjersti

Tilbake til røttene

Vanligvis prøver jeg å unngå og engasjere meg for mye i diverse debatter omhandlende Smiths Venner. Det skal jeg forsøke å unngå nå også, ved å ikke omtale den vedlagte artikkel spesielt, men heller filosofere litt over enkelte ting i denne sammenheng på mer generelt grunnlag (hvor generelt det nå må komme til å bli).

For hva er det som gjør at et såkalt frivillig brudd med en trosorganisasjon kan oppleves så forskjellig fra de to ulike siders synspunkter? Fra den forlatendes side kan det ofte føles sorg, tap, angst og ensomhet - sikkert like ofte frustrasjon, sinne og kanskje lettelse - mens det fra den forlattes side tilsynelatende ikke føles så mye.

Akkurat der er jeg delvis inkompetent - det må jeg tilstå. Fordi jeg ikke har vært i den "andre" situasjonen - å bli forlatt, men derimot var et barn som bare ble med i dragsuget da vi forlot, vet jeg ikke hva som føles når noen forlater en slik sammenheng. Men - og dette har vel også en viss gyldighet - jeg har sett ulike former for avskaling og forvitring i det miljøet som forlot den opprinnelige organisasjonen, og der kjente jeg på saker og ting jeg ikke pr i dag uten forbehold vil betegne som det Bibelen omtaler som "Åndens frukt".

Og jeg har sett, og følt på kroppen, noen av de uttrykk som gjør seg gjeldene i en slik situasjon der noen forlater et miljø som for eksempel Smiths venner. Og de uttrykkene jeg har sett dreier seg utelatende om arroganse, relasjonsbrudd (også, og kanskje spesielt, mellom nære familiemedlemmer) og avstand. Og dette er også ting jeg ikke ser grunn til å katalogisere under begrepet "Åndens frukt" når det i denne sammenheng med "Ånden" er ment Den Hellige Ånd. Han maner jo til kjærlighet, og selv om jeg av og til er uenig i deler av den liberale kristne verdens forståelse og bruk av ordet "kjærlighet" i Bibelske- og trossammenhenger, kan jeg ikke se noen av de ovennevnte uttrykk som representative for noen av de mange former for kjærlighet jeg har vært i befatning med fra barnsben av.

Med tanke på linken over, må jeg bare si at jeg lar meg fasinere av hvor forskjellig virkelighetsoppfattelse det går an å ha, med så lik bakgrunn som for eksemel Smiths Venners pressetalsmann og jeg selv har. Vitenskapsfilosofiens store spørsmål; "Hva er sannhet" får virkelig fornyet aktualitet i slike sammenhenger.

Kanskje var det dumt å legge ut noe om dette på bloggen - det er så lett å tråkke noen som gjerne vil ta til motmæle (anonymt selvfølgelig) på tærne. La det være klart at dere har ingenting å forsvare overfor meg - jeg kom kun med noen enkle betraktninger rundt et tema som naturlig nok opptar meg av og til.

Gjermund

Gratulerer med dagen!

Kjersti fyller 29 år i dag - vi gratulerer vår kjære mamma og ektefelle så mye med dagen! Og vi synes du ser ung og nydelig ut - ikke det spor gammel!

Vi synes dette bildet viser noe av det fineste med deg - at du har plass til alle i hjertet ditt. Vi er veldig takknemlige for at akkurat du er vår - og at vi er dine.

Sigrid, Sondre, Håvard, Ola, Ragnhild og Gjermund

Bilder fra hverdagen i Khovd

Her går livet sin vandte gang. Vi skal jo være i Mongolia i 4 uker til, så vi må prøve å leve så vanlig som mulig så lenge det går. Vi er ganske slitne nå, så det er godt å ha en og en halv uke uten pakking! Vi prøver begge å slappe av så godt vi kan. Jeg legger ut noen bilder fra hverdagen vår her i Khovd.



Ragnhild og Ola går på norsk skole med 4 elever, 2 lærere og en ettåring (som ikke var med på dette bildet). De har det kjempekjekt på skolen! Lærerne er så flinke til å lage sosiale aktiviteter som turer og sånn. I natt har de hatt lesevake på skolen og sovet over der. Denne uka har det vært temauke og de har lært om polekspedisjoner! De har bl.a. spikka båten Fram som de viser fram på bildet her! De var på vei ut for å prøve dem i baljer med isbiter (det er jo isbiter i sjøen ved polene også...) og vann. Det er rundt 17 kuldegrader om morgenene og 10 om kvelden her nå, så sånne forsøk er det forhold for å gjennomføre!

Her kjøper jeg melk hver dag. Jeg blir nesten overfalt hver gang - alle vil selge. Jeg er storkunde - jeg kjøper jo 3,5 liter i slengen!

Jeg har begynt å gå en tur hver dag, mellom en halv og en hel time om gangen. Det gjør godt for kropp og sjel! Dette bildet og bildene som kommer er tatt fra en av gåturene mine.

To barn er på vei inn i en liten butikk. En butikk i Mongolia er som regel bare et hus (med ett eller to rom) som til forskjell fra andre hus - som ligger inni inngjerdingen - utgjør en del av hasjaen (eller gjerdet altså).

Om morgenen/formiddagen om vinteren er det mye forurensning her pga. fyringa i gerene. Til vanlig vises disse fjellene i bakgrunnen helt klart.

Det mange kassaker i Khovd. Vi bor like ved et kassakdistrikt. Kassakene er en muslimsk folkegruppe. Her er moskeen deres.

Her er et bilde av Håvard på Ola og Håvards nye rom! Han kom så stolt ned til meg en dag og ville vise meg hvor fint han hadde rydda og redd opp senga! Er han ikke flink?!

Dette er et bilde av sist gudstjeneste. Kirken leier et slags barnebibliotek til gudstjenestene. Sist gang var vi etter forholdene veldig mange og det er kjekt!

Dette bildet er tatt etterpå. Mongolene elsker å bli tatt bilde av, mens barna våre liker seg best bak fotografen...

Dette er ei kjekk jente! Ho studerer 4. året på engelsk/russisk linje på lærerskolen. Ei veldig flink jente. Hun hadde nesten aldri spilt piano før, men i løpet av en time med øving her klarte hun å spille en mongolsk folkesang delvis med begge hender! Hun har blitt ivrig etter å høre mer om Jesus. I går på bibelgruppa satte hun seg ned og fortalte de andre historien om den bortkomne sønn som hun hadde hørt i kirka på søndag. Den historien hadde gjort inntrykk!

Dette er oppsetting av en mongolsk ger. Den ble satt opp utenfor den "gamle" leiligheten vår i forbindelse med et dødsfall i blokka. Da kommer alle slektningene på besøk til familien, og de skal ha mat og te. Derfor er det veldig praktisk med en ger utenfor.

Til slutt vil jeg igjen få takka for alle oppmuntrende kommentarer og mailer vi har fått i det siste! Det har betydd mye for oss! Takk for all forbønn også!

Kjersti

Å overgi

Kjersti er egentlig ganske flink til å skrive - til å beSKRIVE også, faktisk. Sånn at det går an å skjønne hva ho mener liksom. Egentlig er ikke det bare positivt. Mange ganger, når jeg har gjort noe som gjør litt vondt i magen, er det fordi jeg har en liten forutanelse om at Kjersti ikke kommer til å bli spesielt imponert når jeg kommer hjem og forteller det. Og det uttrykker hun på en slik beSKRIVENDE måte som gjør at jeg går tom for argumenter, innser min håpløse stilling og må innrømme at jeg ikke er spesielt lur bestandig. Ikke det at det er så vanskelig å innrømme til vanlig altså - det er verst i slike situasjoner hvor det er eneste utvei liksom. I slike situasjoner når Kjersti har beSKREVET noe så jeg har forstått hva ho mener mener jeg...

Andre ganger, som i forrige innlegg, er det en god ting at ho skriver så godt. Da kan jeg sitte ved siden av og nikke samtykkende, liksom bekrefte at det må nok være omtrent slik det må sies ja, for det er temmelig nøyaktig slik det har sett ut fra min synsvinkel. Og så kan jeg være litt takknemlig for at det blir satt ord på det tunge og litt av dampen får slippe ut.

Vi kristne snakker og tenker ofte mye om og på overgivelse. I hvert fall gjør jeg det. Jeg har nettopp pugget sangen om "Den vanskeligste bønnen å be med ærlig sinn, er bønnen; La din vilje skje" utenatt - bare fordi den liksom setter så fine ord på det jeg sliter mest med for tida. For hvem vil egentlig lære å be "La din vilje skje" med ærlig sinn, når man antar - eller i det minste er redd for - at Hans vilje ikke er sammenfallende med ens egen?

Ta for eksempel det faktum at vi har kjøpt oss en bil og en liten leilighet som hushjelpa vår bor i - bare så ho skulle ha anledning til å bli med oss hit til Khovd. Nå ønsker jeg selvfølgelig å selge dette, for vi trenger jo pengene når vi kommer hjem. Og det skulle vel forsåvidt være grei skuring det - hadde det bare ikke vært for denne finanskrisa som gjør at ingen får låne penger lenger! Så sitter vi her da - med DEN bra bilen, som ingen kjøper. Ikke fordi prisen er så stiv - vi er villige til å krype nedover i pris bare for å bli kvitt den - men fordi det ikke dukker opp noen med tykke nok seddelbunker til å bla opp summen den koster. Vi kan jo ikke gi den bort hellr! Rimelig frustrerende må jeg si. Kunne ikke Gud bare sende den ene fyren (med nok penger og lyst på en slik bil) vi trenger for å få solgt den da? Slik som jeg har bedt om mange ganger alt? Ja, jeg har til og med bedt om at det må være Hans vilje at vi skal få solgt bilen uten å tape så mye på den! For uten de pengene klarer vi jo ikke å etablere oss hjemme igjen!

Langt inni meg, dit inn jeg nesten ikke tør å gå, kjenner jeg på en redsel for at det er akkurat det Han har lyst til å vise meg at vi klarer. Ikke fordi at det koster Ham noe å skaffe en bilkjøper til oss her og nå - men fordi det ikke koster Ham noe å ta vare på oss når vi kommer hjem heller. Jeg har jo allerede tenkt ut hvordan Han BURDE gjøre det, og jeg har en skremmende erfaring med at Han liker å gjøre ting på sin egen måte. Det er bare det at det er så forskrekkelig vanskelig å overgi det uvisse til Ham som trekker i alle tråder. Ja, jeg blir nesten litt frustrert når jeg får høre at Han har omsorg for oss osv! Jeg vet jo det! Men Han har nå en irriterende slitsom måte å vise det på av og til synes jeg! Det må jo gå an å gjøre det litt enklere av og til, så jeg ikke trenger å bekymre meg så mye om alt mulig?

Av og til lurer jeg på om det er bare sånne evighetsgreier Han bryr seg om. At vi skal bli frelst og sånn altså. Jeg vet jo at det er det viktigste - for all del! Men det henger jo litt sammen på et vis - det med nuet og det med evigheten mener jeg. Så litt hjelp til bilsalg hadde vært på sin plass, så kunne jeg fått litt hjelp til å overgi meg etterpå...

Jeg tuller litt. Det skjønner dere sikkert. Jeg sliter fælt med å overgi all uvissheten til Gud, og jeg kjenner behov for å panikkreagere i forhold til ting som jeg kjenner at "burde skjedd" før vi reiser. Det er akkurat som det er en svær bølge med redsel for alt som kan gå galt bygger seg opp i meg, og jeg tror jeg kommer til å være rimelig utslått den dagen dette er over - om det går over på den ene eller den andre måten. Jeg lurer på hvordan jeg i all verden skal klare å ikke bekymre meg over morgendagen når det er så mange av dem, og synes ikke det gjør merkbar forskjell etter å ha båret det frem for Gud i bønn ganske lenge allerede. Er det meningen at jeg skal prøves i tålmodighet kanskje? Jeg kjenner i tilfellet en aldri så liten protest i meg mot det, for jeg synes vi har nok av prøvelser fra før akkurat nå.

Likevel kjenner jeg at jeg ønsker å legge bort frykten, å velge tillit i stedet. Tillit til at Gud ordner opp i tingene for oss denne gangen også. Det har Han jo gjort før så mange ganger før. Ikke det at jeg forventer å gjøre noen spesiell god forretning på leilighet- og bilsalget, eller at vi finner drømmestedet i Norge. Men jeg tror, eller velger å håpe på, at Herren går med og gir liv så lenge Han finner det godt og riktig. Og at Han lar oss finne hvile i at Han gir oss alt det andre Han ser vi trenger i tillegg. Så derfor ber jeg Ham om hjelp til å kunne be "La din vilje skje" med ærlig sinn. Men vanskelig og skummelt - det er det virkelig for en med et så lite og skjelvende hjerte som mitt!

Gjermund

Ut av kaoset...

Etter en måned i taushet, våger jeg meg fram på bloggen jeg også! Nå har vi begynt å få hodet trygt over vann, og begynner egentlig å kjenne land under føttene, så da har vi mer energi enn bare å ”kjempe for livet”! Det har vært omtrent sånn det har føltes etter at det ble avgjort at vi skulle dra hjem.

Jeg tror det er den største krisen jeg har vært i i hele mitt liv. Jeg syntes det var tøft å bryte opp og dra til Mongolia, og det har vært veldig tøft å bo her. Jeg har vært mye langt nede og sliten mens jeg har vært her. Jeg har lengta hjem, grått og syntes det har vært stygt rundt meg. Likevel var det forferdelig at vi må reise hjem. Kanskje nettopp pga. alt det vi har strevd med så ble alt verre. Nå som alt skulle til å bli bedre. Etter språklæring i 2 år, flytting og tilvenning til ny kultur, etter å ha bodd i koffert i 2,5 mnd i en liten leilighet, så skulle vi endelig få det litt roligere og komme oss til igjen. Vi skulle få igjen for det vi hadde investert av krefter på språk og tilvenning, tenkte vi. Vi skulle gjøre noe mer ”produktivt” noe mer ”meningsfylt” (i våre egne øyne). Gjermund med prosjekt og jeg med litt bibelgruppegreier. Nyhuset var nesten ferdig. Vi skulle få litt orden på rutiner i hjemmet, få det litt bedre sammen etter uker i en stressa tilværelse. Vi var blitt glad i Mongolia og i mongolere. Vi hadde det så kjekt sammen med de andre norske på feltet. Barna trivdes på skolen, og i leken med de andre norske barna. Vi gleda oss til å ha juleferie i Norge. Jeg hadde vendt meg mer og mer til å bo i Khovd. Så ble Gjermund syk. Kroppen sa stopp.

Han måtte ta det helt med ro, og det ble naturligvis mye på meg hjemme, i en hverdag som allerede fungerte dårlig i forhold til rutiner og familieliv. Han dro til UB og var der i 10 dager. Jeg var glad han fikk god oppfølging så jeg var tapper og stod på alene her i Khovd med fem barn. Jeg fikk mye hjelp av de andre norske, både med middag og barnepass, men etter en uke var jeg veldig sliten. Vår kjære Mari og Øystein tok barna en hel søndag, så jeg fikk hvile. Da jeg var alene fikk jeg telefon fra Gjermund. ”Vi må hjem, og det kommer til å ta tid.” Jeg fikk helt sjokk, trodde jeg drømte, det var ikke sant! Det var det siste jeg trengte nå! Vi slet nok med dårlig tro på oss selv om vi ikke i tillegg skulle oppleve det nederlaget! Og jeg var jo så sliten at jeg nesten ikke følte jeg klarte å ta meg av barna våre, og så skulle vi til Norge! Nå som vi hadde muligheten til å komme oss ovenpå og få ting til å begynne og fungere igjen… Jeg gikk rundt meg selv inni leiligheten og var helt fra meg! Jeg har nok aldri følt meg så alene i hele mitt liv! Ingen til å trøste meg. En Gud som ikke hadde omsorg for meg! Bare mange, mange spørsmål og usikkerhet.

Uka som kom var forferdelig. Jeg var helt fra meg i flere dager, også etter at Gjermund kom hjem. Jeg var sint på Gud, jeg var sint på Gjermund og på andre mennesker. Gjermund trodde at det var nettopp det at Gud hadde omsorg for oss at han sendte oss hjem for at vi skulle få litt hjelp med ting som var vanskelig. Jeg kunne forstå at Gud hadde omsorg for Gjermund, men det kunne han ikke ha for meg, etter som han lot meg oppleve dette! Jeg er sein til å omstille meg. Vi har allerede flytta 10 ganger i løpet av de årene vi har vært gift, 4 av dem bare for kortere opphold på 1 til 3 måneder. Nå skulle vi ha ro en stund. Og så måtte vi hjem til Norge og omstille oss nok en gang!!! Ja, det var det siste jeg trengte, mente jeg. Jeg raste mot Gud, jeg raste mot Gjermund, jeg hadde lyst til å kaste ting rundt meg. Jeg ønsket at Jesus kunne komme å hente oss alle hjem til Himmelen. På en annen side ville jeg vende ryggen til ham. Men jeg måtte si slik som disiplene sa, da Jesus spurte dem om de også ville vende seg fra ham; ”Herre, hvem skal vi da gå til?” Gud var like virkelig uansett, selv om jeg opplevde det som om han hadde skuffa meg. Det var ingen annen å gå til. Men jeg orka nesten ikke å snakke med han eller lese i Bibelen den uka. Jeg var så skuffa over han, og det føltes ikke som han var med meg.

Så kom det en sms på Gjermunds telefon en dag, fra en ukjent dame i Norge som sikkert ikke visste hvordan vi sleit. ”Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd, og mist ikke motet!” (5. Mosebok 31.8). Det var som et kjærlighetspust fra Herren, og jeg begynte å tro på at Gud var med likevel. Jeg gråt mens jeg følte at litt av isen i hjertet mitt smeltet bort.

Det har vært tøft siden også, men vi har fått så mye støtte og hjelp fra folk på feltet, og mye oppmuntring fra dere i Norge. Tusen takk! Det har vært veldig godt å merke kjærligheten dere har vist oss nå mens vi har ligget nede. Ingen dømmende ord for at vi ikke klarte å fullføre perioden som vi tenkte.

Vi vet fortsatt lite om hva som skjer framover, annet at vi har bestemt oss for å dra tilbake til Rennebu, og at vi drar hjem 18. desember. Jeg føler meg ikke ferdig med Mongolia, og håper vi kan få reise ut igjen når det er klart for det. Men vi har lært at vi må leve i nuet, og prøver å gjøre det så godt vi kan her i det fine huset vi har flyttet inn i. Her prøver vi å samle krefter, og har det veldig bra. Rutiner og familieliv begynner å fungere, og vi har mer overskudd til barna våre igjen. Dagene føles meningsfulle, og vi treffer stadig flere folk. Jeg har lært noe om at det ikke er så mye vits i å streve etter å gjøre noe, og å bli noe. Gud kan bruke meg i sin plan likevel. Jeg liker ikke å bli brukt i ”min skrøpelighet”, jeg vil helst bli brukt med de sterke sidene mine. Men det ser ut til at det er best å bare legge meg selv over til Jesus i stedet for å kjempe i mot det som skjer, og streve for at noe annet skal skje! Jeg har ikke svar på alle hvorfor og hvordan, men jeg tror at Jesus er med. Og jeg tror at uansett hva som skjer, og hvor jeg er hen i verden, er det tryggest å være sammen med Ham!

Kjersti

Utsiden

I dag tar vi oss ikke tida til å skrive så mye. Vi synes det er trist å reise herfra, samtidig som vi gleder oss til å reise hjem. Vi ønsker å vise noen bilder av omgivelsene våre i dag, da vi viste bilder fra huset vårt (innsiden) i går. I dag har vi nemlig vært på tur igjen! Min første etter at jeg ble syk - en seier!

Dette har ikke så ille mye med turen å gjøre. Men slik ser NLM ut i Khovd. På den store tomme delen av veggen (2. etasje) er det tiltenkt et passende skilt som skal sees fra veien...

Dette er baksiden av "kontorbygget" som vi kaller det. Koselig, ikke sant?

Her er det vi kaller "nyhuset". Vi bor i den delen som ligger til venstre på bildet. Huset er vertikal delt, med to speilvendte leiligheter.

Her er "hagen" vår... Jeg synes det er riktigere å omtale det som "potensialet" vårt. Men det blir det noen andre som får ta seg av. V ligger midt i sentrum som dere ser.

Ved foten av dette fjellet var det en familie som syntes det kunne være greit å sette opp vinterleir. Han har større "hage" enn oss, slv om leiligheten er litt mindre... Dere ser teltet midt på bildet - sant?

Her er det tre familier som har tenkt å bo i vinter. Dette er nomadefamilier, og for meg er det ganske merkelig at de har slått seg ned her - det finnes ikke et gresstrå! Men det er noen tørre busker på andre siden av fjellet, så de lar nok dyra beite på dem om dagen. Selv vil de ha teltene her fordi det er lesiden av fjellet, tenker jeg. Skjønt - se sandstormen...

Her er det bildet av de samme tre teltene, men litt nærmere. Forsatt sandstorm da. Eller - ikke storm. Bare litt sterke vindkast. Storm r noe annet det - og det er ikke kult.

Det ser koselig ut, sant? Helt til man tenker på at de skal bo der i 40 minusgrader...

Kaldt og tørt. Men du verden så pent!

Det er veldig spennende og spesielle fjell her i Vest-Mongolia, og vi har blitt veldig glade i dem. Hver ang vi er på tur samler vi på steiner. Det er en helt særegen type fjell her - i Norge ligger steinene i fjellet eller på bakken, her står de! Skifer på høykant! Og som regel er det snn løst porøst sandfjell utenpå og hardt fjell inni.

Bare for utsiktens skyld. Vi synes dette er storslått.

Og barna elsker jo fjellet - der kan de jo klatre! Når fjellet er som stående skifer blir det ofte somtrappetrinn i det, og det vet de små og utnytte!

Sigrid synes også det er svært å være på tur. Spesielt når hun får sitte på en arm.

Mongolsk beitemark... Mil på mil med stein og sand.

Og så var det bare veien hjem igjen...

Gjermund

Nytt hus

Vi har fått nytt hus. Det er i seg selv noe gledelig som regel - om det ikke er en eller annen finanskrise som er skyld i at man har måtte selge sin flotte bolig for å flytte inn i noe av "ringere kvalitet". Enda bedre blir det når man flytter fra et kjøkken som dette:

Til et hus med et kjøkken som ser slik ut:

Bare som en opplysning må jeg opplyse leserne at det øverste bildet - av kjøkkenet vi flyttet fra - opprinnelig var tenkt som et skrytebilde; "Se, vi har fått komfyr!" Da bildet ble tatt hadde vi levd i den leiligheten uten komfyr i ca en og en halv måned. Det samme gjaldt for øvrig vaskemaskina.

Nå derimot, har vi opptil flere valg når vi trår inn i entreen. Vi kan stå der og nyte de fine veggene eller varmen i gulvet. Eller vi kan velge en av de fem dørene der ute - og forflytte oss til andre deler av huset! For eksempel kan vi ta i bruk trappen opp til andre etasje - en mongolias kuriositeter. Den er ikke spesiell bare fordi den er laget av tre og er så pen - nei den er også spesiell fordi hvert eneste trinn har samme høyde og samme dybde som de andre trinnene i trappen.

Sondre og Sigrid nyter Mongolsk lovsang - Sigrid gjør det best på en stol, konservativ som hun er. "Man står da ikke å synger!"

En stund så det slik ut i stua vår her i nyhuset. Mange ting å ta tak i som de sier i gamlelandet.

Men vi tok tak, og fint ble det, om vi skal si det selv! Og selvfølgelig - det er mye tomrom på veggene - det er fordi vi skal hjem det. Henger ikke opp noe for å ta det ned igjen nei, så lenge rommene virker som de skal uten.

Vi NYTER å ha så god plass rundt oss. Ungene har nesten blitt veloppdragne også. Eller så er det bare at de roter og bråker så langt unna at det ikke forstyrrer meg (fleiper litt). Det eneste nå, er at det er vanskelig å bo slik når de andre rundt oss har det så totalt anderledes. Det har vi skrevet om før, så det skal jeg ikke ta opp igjen en gang til. Men det er et alltid tilstedeærende tema; Hvordan forholde seg til de forskrekkelige gapene mellom vår rikdom og deres fattigom? Jeg mener - mange vet jo ikke at de er fattige engang, de klarer seg jo så fint! Så kommer vi og viser frem en levestandard som bare må gjøre noe med dem. Vi later jo som om vi er "vanlige" mennesker.

Når det er sagt, så er det ingen god opplevelse - eller forsåvidt varig - å bo på tre rom, uten kjøkken, med fem barn. Det kan jeg skrive under på.

Gjermund

Et lite forsøk

Jeg har etter en stunds vurderinger frem og tilbake - og med et sideblikk på antall tilbakemeldinger vi har fått etter at vi fortalte at vi skal hjem - bestemt meg for å gjøre et lite forsøk på å videreføre denne bloggen. Har tenkt at det kanskje ikke er så veldig mye interressant å melde fra "enheten Kvam" lenger - men det kan jo og hende at det egentlig ikke er så mye som er veldig annerledes enn det var tidligere, annet enn at vi vet at vi skal hjem på ubestemt tid.

Vi er jo her i Mongolia fortsatt mener jeg! Nå har vi nettopp flytta inn i et nytt nydelig hus også - med masse plass! Det er så godt å kunne sitte i fred om kvelden, uten å være redd for at ungene på andre siden av døra skal våkne av at vi prater sammen! Sånn har det vært helt siden vi kom til Darkhan, og vi har virkelig lært at med vår norske kulturarv er det helt greit med litt plass rundt seg.

I dag var jeg på markedet med Ola og Ragnhild for å kjøpe sko. Godt å kjenne på det at jeg mestrer slike enkle ting som å spørre hva ting koster, hvor jeg finner det jeg vil ha, hvilke størrelser de har osv. Har blitt enda mer obs på hva det faktisk betyr for meg at jeg har lært dette - nå som jeg skal hjem til Norge igjen og kanskje ikke bruke det mer.

Gjermund