Nytt hus

Vi har fått nytt hus. Det er i seg selv noe gledelig som regel - om det ikke er en eller annen finanskrise som er skyld i at man har måtte selge sin flotte bolig for å flytte inn i noe av "ringere kvalitet". Enda bedre blir det når man flytter fra et kjøkken som dette:

Til et hus med et kjøkken som ser slik ut:

Bare som en opplysning må jeg opplyse leserne at det øverste bildet - av kjøkkenet vi flyttet fra - opprinnelig var tenkt som et skrytebilde; "Se, vi har fått komfyr!" Da bildet ble tatt hadde vi levd i den leiligheten uten komfyr i ca en og en halv måned. Det samme gjaldt for øvrig vaskemaskina.

Nå derimot, har vi opptil flere valg når vi trår inn i entreen. Vi kan stå der og nyte de fine veggene eller varmen i gulvet. Eller vi kan velge en av de fem dørene der ute - og forflytte oss til andre deler av huset! For eksempel kan vi ta i bruk trappen opp til andre etasje - en mongolias kuriositeter. Den er ikke spesiell bare fordi den er laget av tre og er så pen - nei den er også spesiell fordi hvert eneste trinn har samme høyde og samme dybde som de andre trinnene i trappen.

Sondre og Sigrid nyter Mongolsk lovsang - Sigrid gjør det best på en stol, konservativ som hun er. "Man står da ikke å synger!"

En stund så det slik ut i stua vår her i nyhuset. Mange ting å ta tak i som de sier i gamlelandet.

Men vi tok tak, og fint ble det, om vi skal si det selv! Og selvfølgelig - det er mye tomrom på veggene - det er fordi vi skal hjem det. Henger ikke opp noe for å ta det ned igjen nei, så lenge rommene virker som de skal uten.

Vi NYTER å ha så god plass rundt oss. Ungene har nesten blitt veloppdragne også. Eller så er det bare at de roter og bråker så langt unna at det ikke forstyrrer meg (fleiper litt). Det eneste nå, er at det er vanskelig å bo slik når de andre rundt oss har det så totalt anderledes. Det har vi skrevet om før, så det skal jeg ikke ta opp igjen en gang til. Men det er et alltid tilstedeærende tema; Hvordan forholde seg til de forskrekkelige gapene mellom vår rikdom og deres fattigom? Jeg mener - mange vet jo ikke at de er fattige engang, de klarer seg jo så fint! Så kommer vi og viser frem en levestandard som bare må gjøre noe med dem. Vi later jo som om vi er "vanlige" mennesker.

Når det er sagt, så er det ingen god opplevelse - eller forsåvidt varig - å bo på tre rom, uten kjøkken, med fem barn. Det kan jeg skrive under på.

Gjermund