Ut av kaoset...

Etter en måned i taushet, våger jeg meg fram på bloggen jeg også! Nå har vi begynt å få hodet trygt over vann, og begynner egentlig å kjenne land under føttene, så da har vi mer energi enn bare å ”kjempe for livet”! Det har vært omtrent sånn det har føltes etter at det ble avgjort at vi skulle dra hjem.

Jeg tror det er den største krisen jeg har vært i i hele mitt liv. Jeg syntes det var tøft å bryte opp og dra til Mongolia, og det har vært veldig tøft å bo her. Jeg har vært mye langt nede og sliten mens jeg har vært her. Jeg har lengta hjem, grått og syntes det har vært stygt rundt meg. Likevel var det forferdelig at vi må reise hjem. Kanskje nettopp pga. alt det vi har strevd med så ble alt verre. Nå som alt skulle til å bli bedre. Etter språklæring i 2 år, flytting og tilvenning til ny kultur, etter å ha bodd i koffert i 2,5 mnd i en liten leilighet, så skulle vi endelig få det litt roligere og komme oss til igjen. Vi skulle få igjen for det vi hadde investert av krefter på språk og tilvenning, tenkte vi. Vi skulle gjøre noe mer ”produktivt” noe mer ”meningsfylt” (i våre egne øyne). Gjermund med prosjekt og jeg med litt bibelgruppegreier. Nyhuset var nesten ferdig. Vi skulle få litt orden på rutiner i hjemmet, få det litt bedre sammen etter uker i en stressa tilværelse. Vi var blitt glad i Mongolia og i mongolere. Vi hadde det så kjekt sammen med de andre norske på feltet. Barna trivdes på skolen, og i leken med de andre norske barna. Vi gleda oss til å ha juleferie i Norge. Jeg hadde vendt meg mer og mer til å bo i Khovd. Så ble Gjermund syk. Kroppen sa stopp.

Han måtte ta det helt med ro, og det ble naturligvis mye på meg hjemme, i en hverdag som allerede fungerte dårlig i forhold til rutiner og familieliv. Han dro til UB og var der i 10 dager. Jeg var glad han fikk god oppfølging så jeg var tapper og stod på alene her i Khovd med fem barn. Jeg fikk mye hjelp av de andre norske, både med middag og barnepass, men etter en uke var jeg veldig sliten. Vår kjære Mari og Øystein tok barna en hel søndag, så jeg fikk hvile. Da jeg var alene fikk jeg telefon fra Gjermund. ”Vi må hjem, og det kommer til å ta tid.” Jeg fikk helt sjokk, trodde jeg drømte, det var ikke sant! Det var det siste jeg trengte nå! Vi slet nok med dårlig tro på oss selv om vi ikke i tillegg skulle oppleve det nederlaget! Og jeg var jo så sliten at jeg nesten ikke følte jeg klarte å ta meg av barna våre, og så skulle vi til Norge! Nå som vi hadde muligheten til å komme oss ovenpå og få ting til å begynne og fungere igjen… Jeg gikk rundt meg selv inni leiligheten og var helt fra meg! Jeg har nok aldri følt meg så alene i hele mitt liv! Ingen til å trøste meg. En Gud som ikke hadde omsorg for meg! Bare mange, mange spørsmål og usikkerhet.

Uka som kom var forferdelig. Jeg var helt fra meg i flere dager, også etter at Gjermund kom hjem. Jeg var sint på Gud, jeg var sint på Gjermund og på andre mennesker. Gjermund trodde at det var nettopp det at Gud hadde omsorg for oss at han sendte oss hjem for at vi skulle få litt hjelp med ting som var vanskelig. Jeg kunne forstå at Gud hadde omsorg for Gjermund, men det kunne han ikke ha for meg, etter som han lot meg oppleve dette! Jeg er sein til å omstille meg. Vi har allerede flytta 10 ganger i løpet av de årene vi har vært gift, 4 av dem bare for kortere opphold på 1 til 3 måneder. Nå skulle vi ha ro en stund. Og så måtte vi hjem til Norge og omstille oss nok en gang!!! Ja, det var det siste jeg trengte, mente jeg. Jeg raste mot Gud, jeg raste mot Gjermund, jeg hadde lyst til å kaste ting rundt meg. Jeg ønsket at Jesus kunne komme å hente oss alle hjem til Himmelen. På en annen side ville jeg vende ryggen til ham. Men jeg måtte si slik som disiplene sa, da Jesus spurte dem om de også ville vende seg fra ham; ”Herre, hvem skal vi da gå til?” Gud var like virkelig uansett, selv om jeg opplevde det som om han hadde skuffa meg. Det var ingen annen å gå til. Men jeg orka nesten ikke å snakke med han eller lese i Bibelen den uka. Jeg var så skuffa over han, og det føltes ikke som han var med meg.

Så kom det en sms på Gjermunds telefon en dag, fra en ukjent dame i Norge som sikkert ikke visste hvordan vi sleit. ”Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd, og mist ikke motet!” (5. Mosebok 31.8). Det var som et kjærlighetspust fra Herren, og jeg begynte å tro på at Gud var med likevel. Jeg gråt mens jeg følte at litt av isen i hjertet mitt smeltet bort.

Det har vært tøft siden også, men vi har fått så mye støtte og hjelp fra folk på feltet, og mye oppmuntring fra dere i Norge. Tusen takk! Det har vært veldig godt å merke kjærligheten dere har vist oss nå mens vi har ligget nede. Ingen dømmende ord for at vi ikke klarte å fullføre perioden som vi tenkte.

Vi vet fortsatt lite om hva som skjer framover, annet at vi har bestemt oss for å dra tilbake til Rennebu, og at vi drar hjem 18. desember. Jeg føler meg ikke ferdig med Mongolia, og håper vi kan få reise ut igjen når det er klart for det. Men vi har lært at vi må leve i nuet, og prøver å gjøre det så godt vi kan her i det fine huset vi har flyttet inn i. Her prøver vi å samle krefter, og har det veldig bra. Rutiner og familieliv begynner å fungere, og vi har mer overskudd til barna våre igjen. Dagene føles meningsfulle, og vi treffer stadig flere folk. Jeg har lært noe om at det ikke er så mye vits i å streve etter å gjøre noe, og å bli noe. Gud kan bruke meg i sin plan likevel. Jeg liker ikke å bli brukt i ”min skrøpelighet”, jeg vil helst bli brukt med de sterke sidene mine. Men det ser ut til at det er best å bare legge meg selv over til Jesus i stedet for å kjempe i mot det som skjer, og streve for at noe annet skal skje! Jeg har ikke svar på alle hvorfor og hvordan, men jeg tror at Jesus er med. Og jeg tror at uansett hva som skjer, og hvor jeg er hen i verden, er det tryggest å være sammen med Ham!

Kjersti