I morgen skal jeg opereres i kneet igjen. Menisken har visst aldri slått seg helt til ro der inne etter en kamp jeg hadde med ei ku i 2000. Våren 2001 ble jeg operert første gang, nå skal de altså gjenta seansen. Dette bekymrer meg i svært liten grad.
Litt større bekymringer, eller kanskje heller større uro, kjenner jeg ved tanke på at vi går eksamenstiden i møte. I morgen er siste undervisningsdag, og den skal jo jeg bruke til å sove rusen ut. Hvordan skal dette gå? Og vi må huske på at det er snakk om en fremtidig misjonær her! Hmmm... Her er det nok noe potensiale for utvikling.
Nok tull. Jeg er altså ikke spesielt bekymret for det jeg tidligere har nevnt her. Det jeg derimot tenker en del på for tiden, er min vesle fireåring - Ola. Han har nok en tøff tid om dagen. Han er liksom så trassig og vanskelig å ha med å gjøre. Jeg lurer virkelig på hvordan jeg skal komme igjennom skallet hans og nå inn til ham! Det er så lett å bare overse ham og å kommandere ham, han er jo så liten og kan ikke ta kampen opp med en som er så mye sterkere enn ham. Det er så fortvilet lett å såre! Jeg tror kanskje han føler seg litt fanget her i byen.
Gud hjelpe meg at jeg ikke gir både ham og de andre småtassene varige sår i sjelen på grunn av uvettig oppførsel.
Jeg ber om visdom til kjærlighet i stedet, men det er sannelig ikke bare, bare. Man skal virkelig være til stede med all sin konsentrasjon for ikke å feile!
2 kommentarer:
Jaja.. Jeg tror du gjør en god jobb som pappa jeg.. Men, ingen er vel perfekte, men det spørs om man må prøve å ikke la seg overvelde av oppgaven. En er jo bare menneske, ikke sant..
Men, ikke at jeg har noen stor erfaring med dette, da..
hei gjermund og kjersti !
må si vi her oppe bøyer oss i støvet over det dere har tatt fatt på, og dere skal vite at dere har fått egen post i aftenbønna til alle mann :) skal legge inn et par ekstra avsnitt om junior, bare sånn lell. selv om jeg tror at han har det rettsåfint :) lykke til ! klem fra pål, beate og einar
Legg inn en kommentar