...og hustruens tanker....

Nå skal jeg prøve meg på denne bloggen, jeg også! Det blir kanskje ikke så ofte, men jeg har en tendens til å bruke mange ord når jeg først skriver noe!

Vi har vært her i 4 dager nå, og endelig i dag fikk jeg også lyst til å bli litt kjent med landet og folket vi har kommet til. Jeg har stort sett holdt meg inne de første dagene, for jeg har vært syk (forkjøla) og så sliten at jeg ikke har orka nye inntrykk! men nå har jeg kommet meg mye, og ser lysere på tilværelsen! Det har vært deilig med noen rolige dager uten krav, stress og tidspress! Det trengte jeg!

Vi bor i gjestehuset enda, for huset vårt er under oppussing og storbagasjen har ikke kommet enda. Men det er bare greitt. Her slapper vi av og har alt vi trenger. Vi regner med å flytte inn i løpet av uka.

Været i Mongolia har ikke vært avskrekkende enda, tvert i mot! Vi går i t-skjorter og nesten shorts på dagtid (de er i storbagasjen)! Temperaturen varierer fra nesten 0 om natta til 20-25 grader om dagen, men med helt tørr luft og ingen dogg i graset.

Her i Darhan bor Jorunn, Anne Ellen og Anna som bor noen km unna, og Sebastian (som er her i ett år hovedsaklig for å ta seg av misjonærbarna) og Jan Ove og Marianne Heggdal med barna Johan (11), Ole (9), Maren (7), Håvard (6) og Martin (4). Marianne og Jan Ove har brukt mye tid på å omvisning og opplæring av oss og vi har blitt tatt godt imot av alle! Kjempetrivelige folk alle misjonærene her!

Barna våre storkoser seg sammen med Heggdal-barna, og de er sammen nesten hele dagen! Disse 9 barna er en aktiv flokk, og de har en stor, felles interesse: Klatring! De klatrer på hva det skulle være, tre, klatrestativ, gjerder, tak (det siste ikke lov!) osv. Så¨her lever ungene våre med hele seg: De leker og klatrer, slår seg og blir skitne, får hull i klærne og glemmer at de må på do..... De smiler og ler, sloss og er sinte og sure... For slitne er de etter så mye forandringer og så mye nytt! T.o.m. dagen er jo flytta! Men det går seg nok til etter noen dager. De har det iallfall veldig bra her og savner ikke Norge foreløbig! Det er også godt for dem av vi har roa oss ned og ikke stresser mer.

Det kan nok hende at barna våre er mer aktive enn både vi og dere liker når vi kommer tilbake til Norge, men vi håper dere kan ha forståelse for dem! Det er her de skal leve nå, og de må leve slik det er best for dem her. Og et godt og sunt liv har de! (De blir da alltids sittende nok på rumpa når de blir voksne!)

Ragnhild har begynt på skolen, og det går visst bra. Hun og Maren har funnet hverandre, og det er vi glade for!

De har vært litt sammen med mongolske barn, men ikke så mye enda, for språket gjør det vanskelig. Be gjerne om at barna må lære det raskt!

Her skulle det være et bilde jeg tok i dag av barna sammen med mongolske barn og noen hundevalper (som det er mye av her)! Men det er visst vanskelig å legge inn bilder her i Darhan. Får prøve litt når vi er i Ulan Bataar. Bildet så nå idyllisk ut, da, men avstanden mellom oss og mongolene er større enn det ser ut som på bildet. Ikke først og fremst pga. av kultur og språk, men pga. forskjellen mellom rik og fattig. En forskjell som alltid vil være der uansett om vi lærer språk og kultur. Vi bor jo i et fattig strøk der mange av naboene lever fra hånd til munn. Vi lever riktignok dårligere enn norsk standard, men forskjellen til naboene er veldig stor. Og ikke mye av det vi har ønsker vi å unnvære heller... Vi kommer til å ha vaskemaskin, fryser, kjøleskap, komfyr, datamaskin, cd-spiller, dusj, do, sofa, senger, kamera, leker, bøker og tusen andre ting, det meste noe vi synes er nyttig. Og folk har ikke alltid nok til mat rundt oss..... Men om vi ikke hadde dette ville ikke det hjulpet mongolene mye. Behovene er enorme, -hadde vi solgt alt og gitt det bort ville de likevel ha like store behov neste måned. Og mye av pengene ville vært brukt på vodka, som er et stort problem i Mongolia. Dette er vel selvrettferdiggjøring, -den største grunnen til at vi ikke lever uten dette er vel at vi ikke klarer oss uten tingene våre! Vi hadde nok ikke holdt ut her og heller reist hjem hvis vi skulle levd på samme nivå som de fattige naboene våre. Og for barna våre har vi også et ansvar. De er vårt første kall (etter det å være Guds barn), og skal være vår første prioritet. De skal ha det bra her og de skal kunne komme hjem til Norge uten for stor overgang.

Men er vi som kristne troverdige når vi snakker om Guds kjærlighet og lever som rik blant de fattige? Og når vi sier nei til tiggere på døra? Svar meg den som kan!

Vi har bestemt oss for å si konsekvent nei til tiggere, fordi det er så vanskelig å vurdere hvert enkelt tilfelle. Hvis vi åpner for tigging, blir presset så stort at det blir vanskelig å leve med, tror vi. (Spesielt for meg....) Hvem trenger pengene mest? Ikke nødvendigvis de som kommer igjen og igjen! Og hvordan vet du at pengene ikke blir brukt på vodka? Og hva sier du til den som kommer etter at den summen vi har satt av hver måned er brukt opp? Og etter der? Og hjelper vi dem egentlig hvis det blir en lettvint sak å be om penger av de hvite i stedet for å først tenke på en annen mulighet? Så for å ikke slite oss ut, har vi tenkt å si nei til tiggere på døra (kanskje gi dem litt ris eller havregryn i stedet?) og henvise dem til fondet i kirka i stedet. Vi kommer heller til å gi fast til dette fondet som er for de fattige og som deles ut av ei mongolsk dame som kjenner både folket og forholda, og hvem som trenger mest. En lettvint løsning for oss, men vi tror det er en god løsning. Uansett, det å være rik blant fattige blir den største utfordringen med å være her!

Ellers gleder jeg meg til en gang å beherske språket! Jeg følte meg dum i går på butikken da jeg skulle spørre etter egg! Jeg viste med fingrene hvordan egg så ut, men det finnes vel en del andre ting som er rundt, så butikkdama skjønte selvsagt ingen ting! Jeg har sånn halveis lært å hilse og si ha det og telle til 10! Stolt av det da. Mongolene syntes det var moro å lære meg å telle! Så å vise interesse for språket deres er visst en fin måte å komme i kontakt med dem på!
Det blir noen nye lyder vi må lære da, men jeg er glad jeg for bruk for kkjl-lyden i "tykkjleng" (tyttebær på rennbygg!)

Å være på gudstjeneste i dag var en fin opplevelse. Så flott å være på et annet sted i verden og tilbe den samme Gud! Vi forstod ingen ting annet enn Jesus og Halleluja, men det var fint likevel. Og så har de så flott musikk og fine melodier! Å ta med barna på søndagsskolen under talen ble en fiasko, da. De mongolske barna satt så pent og stille, mens de norske klarte ikke det, og vi måtte ta dem med ut! Men de forstod jo ingen ting av hva som ble sagt, så det er ikke så rart.

Da avslutter jeg! Dette ble langt, men du skal slippe å høre fra meg på en stund:-)
Jeg vil gjerne hilse til dere hjemme i Norge, men kan ikke nevne alle med navn! Vi har det iallfall
bra!

Klem fra Kjersti