Hei igjen folkens! Nå er nok en uke slutt. Dem er harde, ukene våre. Det synes i allefall jeg! Jeg studerer språk fem dager i uka, og får ganske mye lekser - i tillegg til at man er nødt til å trene dersom man skal bli bedre. I mitt tilfelle så er det potensialet som er best, ikke kunnskapen...
Det som er vårt største problem, er at det er vanskelig å kombinere et meget stort behov for språktrening med en forholdsvis stor flokk med små barn. For min del er det nok bra at jeg har en mongolsk mann til å hjelpe meg med stallen vår (som faktisk snart er ferdig!) for han hjelper meg masse i forhold til språket. Han lærer meg veldig mange nyttige ord, som for eksempel sagflis, sag, spiker og stolpe. Det tar det lang tid før man lærer på språkskolen tror jeg.
I dag spurte jeg om han kan hjelpe meg å få tak i en hest, og det skulle visst la seg gjøre. Kanskje blir det hest til uka!
Midt oppe i all språktreningen er det lett å gå i surr. Jeg kan ta i mot et telefonnummer på mongolsk nå, og gjetter ofte rett når noen spør meg om noe - men man er liksom alltid på alerten og frykter nesten fremmedfolk fordi det kan hende de har tenkt til å si noe til meg... Og mange av de jeg omgås med hver dag snakker litt engelsk. Noen av de norske snakker for det meste norsk og dermed er kaoset et faktum. Det blir stotrende "wannabemongolsk" utfyllt med engelsk og med enkelte utrop på norsk. Nå begynner jeg å forstå hva man mente med "en tredje kultur" - mellom de to som møtes i det nordmenn møter mongolere og omvendt...
Så er det pengene. Her finnes for eksempel ingen mynter. Og vi har ingen egen konto slik som vi er vant til i Norge, vi går bare på kontoret for å ta ut penger. Og der hever vi stort sett like mye - eller mer - som mongolerne tjener på en hel måned. Kult i grunnen (ironi) med tanke på at kasserer'n faktisk er mongolsk. Penger har blitt en lidelse for meg her nede. Hver gang jeg setter meg blir jeg minnet på at jeg er rik - rikere enn de fleste her. Hver gang jeg skal betale taxi'n blir jeg minnet på det samme, og hver gang jeg kjøper noe som er mye dårligere enn i Norge - men likevel luksus her - blir jeg minnet på den enorme urettferdigheten jeg representerer. Det går ikke an å venne seg til, tror jeg. Det går ikke an å retferdiggjøre det heller, tenker jeg. Så det blir å leve med et sår på innsiden. For å redusere levestandaren, nei det tror jeg ikke jeg klarer. Det er ikke lett å leve med dette, når jeg vet at naboer rundt meg ikke har råd til å tenke sånn - nei, mange av dem er glade om de har råd til å kjøpe seg et brød hver dag.
- Det som stod her er sensurert på grunn av unødvendig fokus -
Hilsen Mr. Engasjert
5 kommentarer:
inga mynt?! kommer du ihåg hur vi klagade över mynten i England? tänk att det så sällan är lagom...
Kjære rike, unge mann!
Underlig å lese om Jesus, som stort sett tok seg av de fattige. Han snudde ikke ryggen til de rike, forresten - det var vel de som snudde ryggen til Ham! Men det har jo ikke du planer om, ikke sant? Skummelt å være bokstavrytter, da kan ting fort bli snudd på hodet! Jesus ga ikke akkurat inntrykk av at fattigdommen var noe forbigående problem heller, så en får vel like godt finne seg i å leve med klump i halsen. Be om å få evne til å se rett - og handle rett. Inntil rettferdighetens konge setter alt i rette skikk! Abrahams, Isaks og Jakobs Gud er deres rådgiver!
Pa
Heisann! På tide å komme ut av skapet og slutte å smuglese uten å legge igjen spor. Kjekt å høre hvordan dere har det, og gøy at Kjersti rapporterer litt også. Lykke til med lille ullykkesfugl!
Hils alle! Klem, Rannveig
Spennende å høre om hvordan det går med språket.. Det later til å gå "ben" - om man kan si det. ;)
Det blir kanskje lettere å vite hvordan man skal hjelpe, når man har bodd ute en stund.
Legg inn en kommentar