I dag var jeg forferdelig redd! Det har seg nemlig sånn, at her i Mongolia så drives det fire forskjellige prosjekter, og to av de prosjektene har hver sin bil. De bilene får vi norske utsendingene leie i helgene og på kveldstid - og i helga var det Jorunn som hadde bil. Jorunn bor imidlertid i ei blokk hvor det ikke er helt trygt parkere noe utenfor sånn over lengre tid - så vi hadde gjort en avtale om å ta bilen med hit og sette den hos oss.
Så, i dag tidlig, ringte det på døra, og der stod det en mongoler å snakka mongolsk. Ikke det at jeg skjønte hva han sa, men at det var mongolsk - det forsto jeg. Og jeg forsto at han spurte etter nøklene til bilen. De hadde jeg jo ikke det minste lyst til å gi fra meg sånn uten videre, selv om jeg mente å dra kjensel på'n som sjåføren i det prosjektet som eier bilen. Tilslutt ble det nå så jeg gikk med på å gi fra meg nøklene likevel og fyren forsvant glad og fornøyd, mens jeg stod igjen med en stadig voksende klump i magen...
Etter å ha konsultert litt med sjefen senere på dagen, viste det seg at det var en riktig overivrig sjåfør som hadde henta'n, og at alt var som det skulle - men redd - det var jeg!
Hadde vært noe å bruke misjonærlønna til dette? Hadde vel blitt sånn rundt regna 40 års tjeneste eller noe...
Gjermund
1 kommentar:
Ja Gjermund da spørs d hvor langsiktig du ønske å vær da ang bil. 40 år e lang tid d ;-)
Men salige er d tolmodige eller no i den duren...
Fortsatt lykke til me alle prosjekta!
Hilse så my te Kjersti!
Masse klæmma OV
Legg inn en kommentar