Forventninger og ikke

Her i Mongolia lærer man seg til å forvente – eller kanskje heller å ikke forvente – helt andre ting enn man forventer eller ikke forventer hjemme i Norge.

For eksempel forventer man ikke å finne post/brev adressert til seg selv spesielt ofte. Hjemme rant jo postkassen nesten over hver dag, men her er det langt igjen til den berømte ”dråpen” som får noe til å renne over. Ikke for det – jeg er i grunnen glad for alle regningene som ikke kommer. Eller alle reklametinga som snek seg forbi vårt ”uadressert reklame – nei takk!” klistremerke. Og når vi tar vekk alt slikt, må jeg jo bare si at jeg tror vi får mer trivelig post her enn vi fikk i Norge. Og det er flott! For i går, da jeg gikk for å sjekke posthylla vår, så jeg at den nesten fløt over! Oi, oi, oi! Jeg kjente hjertet banke fortere, pusten steg raskt til nærmere andpusten og jeg formelig sitret av spenning! Skal si jeg synes det var verdt det at all juleposten dere alle har sendt har vært på ferie i Kina eller en eller annen plass. Først i går forstod jeg hvor mye det egentlig betyr å få brev fra Norge.

Det var noe om hva man ikke forventer i Mongolia. Så tenkte jeg å skrive noe om hva man burde eller må forvente her i landet. La meg gi dere et eksempel:

I går skulle jeg innom en forretning å hente et stereoanlegg jeg leverte til reparasjon for en måned siden. Det skulle opprinnelig ta 7 dager å få den reparert, men selvfølgelig forventet jeg ikke at det var ferdig i går av den grunn. Jeg hadde rett. Jeg tok det hele med stor ro selvsagt, tålmodig som jeg er, og gikk opp til telefonreparatøren som skulle reparere telefonen min. Etter avtalen vi gjorde sist, skulle jeg komme igjen etter fire dager – men lur som jeg er hadde jeg ventet i 14. Og det slo til – reservedelene var på plass og reparasjon ble utført – samtidig som reparatøren chatta med vennene sine på internett… Men det tok jeg selvfølgelig med stor ro – man har da tid til å vente litt ekstra når man er i Mongolia og får reparert telefonen sin for 30 kroner i stedet for 1000 som det sikkert hadde kosta i Norge. Til slutt ble han ferdig, det visste jeg jo at han ville bli en gang, og jeg kunne gå ut i en ventende taxi for å kjøre hjem. Taxi’n ble full den, men sjåføren ville svært gjerne tjene litt mer på turen så han ventet på en person til som kunne smyge se inn i en allerede overfull bil. Jeg satt godt i forsetet, så jeg tok ikke hintet om at en norsk person må betale for to før den fjerde personen hadde gitt opp håpet om å komme seg inn bak. Så med lovnad om dobbel betaling forsøkte endelig taxisjåføren å starte sin bensintomme bil. Likevel gav jeg ikke opp og gikk til taxi’ene som ventet bak, nei – tålmodig som jeg er ventet jeg til sjåføren hadde fått hikka bilen sin bort til en bensinstasjon og fylt sine tre liter 92 Oktan. For deretter å kjøre i minst 30 km/t helt hjem til ”Norge” som mongolerne kaller området vi bor i. Sånn er det bare – livet går litt saktere her enn hjemme i Norge. Og jeg må si jeg trives med det – men jeg er litt redd for åssen det går når jeg kommer hjem igjen…

Gjermund