Ja - da har vi kommet til dagen som bikka måned nr 4 i Mongolia. Og bloggen har snart hatt 150 forskjellige innlegg - dette er nr 147 tror jeg. Og antall besøkende på denne bloggen har passert 10.000 siden vi begynte å telle i mars i fjor. Ikke verst etter min mening! Det er godt å se at dere bryr dere, venner!
I dag hadde jeg en noe spesiell opplevelse. Dere har lagt merke til at bloggen ikke oppdateres like ofte som før, ikke sant? Ta det med ro, det er et sunnhetstegn. Det betyr bare at vi trives her ute, og har mer enn nok å fylle dagene med. Ja da - vi trives, selv om strømmen gikk akkurat nå - får forte meg å bli ferdig med dette innlegget før batteriet går ut på maskina. Blir vel tidlig kveld tenker jeg...
Så var det dagens opplevelse: Vi har blitt kjent med et amerikansk par som har tre døtre og to hester - felles interesser med andre ord. (Strømmen kom tilbake igjen gitt!) Og i dag kom Jeremy (faren) med to av jentene en tur for å lage en kjelke - det vil si, han skulle lage en, og jeg skulle lage en. Bare for moro. For å ha noe å gjøre sammen, for å lage moro for barna, for å underholde oss. Mens vi holdt på ringte sjefen og fortalte at vår kjære venn (Bajraa) hadde vært innom og fortalt at han var tom for mat igjen. (Ikke så lett å være uten arbeid og sosiale sikkerhetsnett som arbeidsledighetstrygd eller sykemelding nei...)
Jeg ba ham sende ham over selvsagt, og etter en stund var vi tre fedre der med hver vår datter. Så likt det kunne vært, så fellesskapsbyggende, men det var en faktor som gjorde avstanden så ufattelig stor. En liten, stakkars, stor faktor.
Penger.
Jeg har begynt å hate penger. Etter min mening finnes det ikke noe mer fordervelig enn penger. For dem dreper vi, misunner vi, strever vi, stjeler vi, mistror vi og rangerer vi hverandre. Og jeg har mistet alle forhåpninger og gode forsett i forhold til å skulle kunne bli kjent med noen uten at penger vil være en del av relasjonen vår. Dessverre. Jeg tror ikke lenger at det går an å være likeverdige om den ene har og den andre ikke har denne nødvendige forferdeligheten. Ikke det at ikke jeg klarer å glemme dem, og holde pengene utenfor - nei det er lett. Men de fattige jeg blir kjent med - de klarer nok ikke å glemme dem.
Gjermund
2 kommentarer:
Tror KANSKJE jeg forstår, det er aldri lett og føle seg mindreverdig! MEN dere har nok en STOR utfordring her,vi skal nok ikke hate noe som faktisk KAN være til STOR velsignelse.Det er vel helst våre egne begrensninger som er å hate!?Jeg velger å tro at kjærligheten og omsorgen dere har til alle rundt dere, OG "hjelpeløsheten" dere kjenner på, viser dere dit DERE får hjelp.GLAD i dere, OG tror på dere:)
Ja, merker det!
Får ikke masa på dere på skype heller.. Hmm! Det vil si at jeg må komma til Mongolia for å mase dere øre nå da.. Hehe Men bare vent dere, for jeg kommer nok skal dere se! Er en utrolig stolt tante, selvom jeg er litt rar, ikke sant barn?? Savner dere så UTROLIG mye, Og gleder meg SYKT til dere kommer hjem igjen <3 KjempeGlad i dere Folkenz, Aldri våg å glemme det! Masse Klemmer Fra Tante/Søster/Svigrinne Åshild ;)
Legg inn en kommentar