Misjonær - jeg?

Igjen og igjen dukker det opp - spørsmålet om hva JEG egentlig har her ute å gjøre. Når hjertet føles tomt, hendene er tunge og mismotet står og skrattler i hjørnet bak meg, da ser jeg ofte verden og livet mitt gjennom svært sota briller.

Jeg lurer på hvorfor dette så ofte kommer opp i hodet mitt - og hva er det som gjør at jeg aldri føler at jeg gjør nok (eller forsåvidt noe i det hele tatt) eller strekker til som misjonær? Her har vi så frimodig åpnet bloggen vår med at vi er "kristne misjonærer utsendt av NLM" - er det bare for at folk (og vi selv) faktisk skal huske og forstå at det er derfor vi er her ute det kanskje - fordi det aldri kommer frem i innleggene våre? De handler jo bare om saue- og hesteslakting og slikt. Og det er vel i grunnen slikt som sikkert ikke gir grunnlag for lønn i himmelen?

Jeg har kommet frem til at det hele må ha noe med mine egne formeninger om og forventninger til misjonærer å gjøre. Hvordan ser egentlig jeg for meg en misjonær?



Tror det er omtrent slik ja. Staute, frimodige, uredde og kampklare mennesker som er rede til å møte allverdens motgang med rak rygg - med det ene mål for øyet å utbre Guds rike på jord. I Jesu Kristi navn.
Da jeg reiste fra Norge var jeg veldig klar. Heltent. Og utrolig fokusert. Jeg skulle ut å være et vitne. Motstand treng deg på - her skal du få kamp!



Det var meg den gang - satt litt på spissen. Så fant jeg ut at noen av disse stakkars menneskene her ute er litt av noen luringer. De kan fremstå stakkarslige ja - hvis de ønsker seg litt penger. Og de kan snakke så vakkert at man bare må gråte med dem - om det tjener deres sak. Men det er bare hva man ser. Etter hvert lærer man å sense noe annet. Man brenner seg, uffer seg - og lærer å passe seg. Man lærer at vitne - det gjør man ikke bestandig best med munnen. Ikke i begynnelsen i alle fall. Kanskje senere. Man lærer at å hjelpe, det kan være svært skadelig. Og man lærer at man i grunnen lett kan "brekke nakken" i forsøket på å leve opp til sine bedre forsett.



Og kommer man med håp om å utbre Guds rike på jord, slik som denne - ja, så finner man fort ut at det ikke er bare bare å finne tilhørere. Og så er det jo så mange andre her fra før allerede! Som er så utrolig mye flinkere, mer effektive og mer vellykkede. Man tror man skal ut og fortelle uvitende folk om Jesus og frihet fra frykt og trengsler - også er "tror du på Jesus du?" det første spørsmålet man blir møtt med overalt.



Hvor blir det av alt det prektige, alt det jeg trodde jeg skulle leve i? Hvor blir alle de "riktige" anledningene av, og når skal jeg få bruk for alt jeg trodde jeg var utrustet med for å møte "hedenskapen" med?



Og hvordan var det egentlig med motet mitt? Trengte jeg det - eller ikke? Og hvordan har jeg brukt det til nå? Jeg bor i et hus med jerngitter for vinduene, gjerde med piggtråd rundt og med to sinna bikkjer innafor som skremmer de fleste som kommer innenfor... Jeg tør ikke kjøre taxi mellom UB og Darkhan, for trafikken er ikke akkurat hva jeg kaller trygg. Jeg nekter å sette meg inn i en bil uten bilbelter og jeg tar alltid veldig mange forholdsregler i alle tenkelige situasjoner. Pingle, pyse og reddhare. Passer ikke det bedre enn pionèr, foregangsmann eller modig kar?

Men jeg har jo barn. Fem faktisk. Og ei kone (bare ei heldigvis). Skal jeg ikke ta litt hensyn til dem? Prøve å komme inn i rett tid om ettermiddagene, ikke ta unødige sjanser, ikke gi bort penger som mine egne faktisk trenger, ikke gamble med de små barnas liv ved å sette dem i bil uten belter osv, osv.

På den andre side - Er vi ikke under Guds beskyttelse her ute?
- Er det rart at jeg nesten blir rar? Etter at vi kom hit ut, føler jeg at jeg har vært opptatt av meg selv, oss, meg selv og oss på nytt og på nytt. Bilordning, lønn, hus og hjem, "uenigheter" med kirken, opprørthet over politiet, irritasjon over butikkansatte, forferdelse over at noen kan stjele fra OSS!, fornærmelse over dårlig/urettferdig behandling fra de lokale osv. osv. Det er indigrenser i mitt første år i Mongolia. Skal jeg bedømme selv så er det så langt fra en Jesu Kristi ambassadør verdig som det går an. Lurer på om jeg noen gang blir noe annet enn en selvisk synder jeg gitt.

Likevel - ...

Jeg kan ikke glemme at jeg faktisk er kalt hit. Det var veldig klart for meg den gangen. Og hovedstyret bekreftet kallet vårt. Og Generalforsamlingen sendte oss ut (selv om de sikkert ikke visste helt sikkert hva de gjorde...) Og, jeg har sett små spor av Gud på steder jeg ikke hadde ventet det. Flere ganger faktisk.
Det er nesten som det var hjemme i Norge. Der levde vi et helt normalt liv mellom helt vanlige mennesker. Og det var kanskje det som var tjenesten vår der. Vi gjorde kanskje en forskjell. I alle fall ble vi veldig glad i veldig mange mennesker. Og ikke alltid de "riktige" menneskene. Ikke alltid de som passet inn i en "striglet", ensformig og from forsamling. Men slik jeg ser det - mennesker Gud elsker. Ikke alltid vet de det selv, men jeg vet det. Og jeg ønsker å være en mulighet for menneskene rundt meg til å finne ut nettopp det at Gud ønsker at de finner fred med Ham i Jesus Kristus. Men jeg tror ikke på å mase på folk - jeg vil heller være et eksempel på en valgmulighet de har. Av og til er det det som skal til i menneskers liv tror jeg.

Så kanskje er det slik jeg skal være her i Mongolia også? Levende? Nær? Og menneskelig? Kanskje var han ikke så dum, han gamle Frans av Asissis da han sa: "Forkynn Evangeliet - om nødvendig, bruk ord...".

Gjermund