Ulike kulturer og virkelighetsforståelse

På skolen hadde vi et fag eller to hvor vi snakket en del om verdensanskuelse og virkelighetsforståelse i forskjellige kulturer og religioner (som ofte faktisk kan være litt vanskelig å skille mellom om man ikke holder tunga rett i munnen).
Den gangen forstod jeg veldig godt hva lærer'n sa, og hadde mange klare tanker om disse emnene - trodde jeg.

Men å komme til en fremmed kultur, og se hvor mye det går an å ha "fått med seg" av verdn utenfor sitt eget lands grenser, samtidig som man er helt fastlåst i den kulturen man er oppvokst i - ja det er til tider rett og slett utrolig fasinerende. Vi mennesker er ganske vanedyr i så måte.

Jeg har jo etterhvert oppdaget litt av betydningen av at Norge faktisk bare inneholder ca 4 og en halv millioner nordmenn. Som selvfølgelig alle mener at slik vi gjør ting er den beste måten å gjøre ting på, eller at slik vi oppfatter virkeligheten, det er den rette måten å oppfatte den på. Ha, ha! Vi passer til beskrivelsen "Ola Dunk" vi ja. Nå vet jeg selvsagt at ikke alle mine landsmenn har samme forståelse av Norge og nordmenns ufortreffelighet som jeg har vært i besittelse av, men dog. Vi er vel litt sære både den ene og den andre av oss, ikke sant?

Jeg satt på en kafè med min kaffe i dag og ventet på at klokka skulle ombestemme seg å bli ett i stedet for tolv. Da kom det inn fem tøffe karer i grønt. Americans. Soldiers. Cowboys. Og jeg tenkte "mon tro" om både dette og hint. Ikke for det - jeg er vel en smule synlig selv i dette miljøet vil jeg tro - men brautende? Tja, jeg håper ikke det... Nå har jeg vært her et år, og jeg har bare så vidt begynt å forstå hvor lite jeg egentlig vet og har forstått om det mongolske folk.

Men for et fasinerende studie! Jeg husker da jeg var 23 år og fri min egen bakgrunn. Jeg vokste opp i en sammenheng der man lærte at man ikke gikk på tvers av de ledende strukturene uten å "få smekk", og hadde vel mer eller mindre brutt kontakten med alt og alle som minnet meg om denne oppveksten. Og jeg trodde jeg var fri. Så fikk jeg oppeve å se Guds frelse i Jesus Kristus, og livet har ikke vært det samme siden. For da så jeg at uansett hvor fri jeg hadde "brutt" meg fra det jeg trodde at bandt meg, så hadde jeg fortsatt min forståelse av virkeligheten godt innbrent i hjernebarken. Og slikt slipper ikke lett! Jeg tror redningen for meg var at Gud viste meg at det jeg hadde lært ikke er sant. Hans sannhet frigjør. Jeg trodde jeg var fri, men var i virkeligheten fullstendig låst i min oppfattelse av hvordan ting fungerer.

Jeg ser dette i mange rundt meg. Nesten daglig møter jegspørsmål jeg ikke visste kunne stilles om dette og hint. "Spiser dere slik mat i Norge?" Å svare at man ikke spiser slikt, møtes bare av mangel på forståelse, for hva spiser vi så? "Hva spiser dere av en sau, hvis dere bare spiser kjøtt uten fett?" Hvordan skal man forklare at det finnes sau uten fett når den andre aldri har sett det før? "Er det mange trafikkulykker i Norge, siden alle må bruke bilbelter?" Hvordan skal man forklare at det ikke er så mye mer ulykker i Norge enn i Mongolia, når spørsmålsstilleren er overbevist om at å bruke bilbelter er en garanti for å komme opp i ulykker?
"Hvor får lærerne deres undervisningsmateriell fra dersom elevene ikke betaler dem for det da?" Hvordan forklarer man for en person som ikke vet om andre samfunnsystem enn de korrupte at det faktisk finnes land hvor man har et offentlig system som fungerer? "Går det ikke an å kjøpe fyrstikkesker, tyggis, bind eller bleier enkeltvis i Norge? Hva gjør dere da?" Ja - slike spørsmål er faktisk normale.

Noen har forstått. De vet det finnes noe annet, men de har aldri sett det med egne øyne og har store problemer med å se dette eksotiske og merkelige samfunnet for seg for sitt indre øye. Og slik er det også på det åndelige plan. Man kommer kanskje så langt at man håper at det er sant "dette om kristendommen" - og så lenge livet går sin vandte gang kan man vel nesten si man tror - i alle fall litt... Men så dør faren eller moren din, og da holder det som regel hardt. Da er det best å høre med Lama'n ja, om når det er best å foreta begravelsen osv. Man vil jo ikke at den avdødes ånd skal ha større vanskeligheter i dødsriket enn nødvendig... Ja, for vel kan man håpe at dette med kristendommen hadde vært sant, men man tør ikke å tro det...

Jeg har om sagt vært her et år. Og jeg har så vidt begynt å forstå at det er lenge igjen til jeg vet noe særlig om det jeg lærte på misjonsskolen i Norge i fjor...

Gjermund