Takk!

Jeg har lyst til å si takk. Det er mange som skulle hatt dette ene ordet rettet direkte mot seg, men fordi dere er for mange til å huskes på, for langt unna til å rekkes, og fordi hodet mitt er for dårlig til å sikre at alle ville blitt husket på om jeg hadde prøvd, lar jeg det gå ut et felles takknemlighetsbudskap her på bloggen. Der er dere inkludert alle som har ringt oss, sendt brev og kort til oss og de av dere som har brukt tid på å sende oss mail og tanker. Mange har bedt og ber regelmessig for oss, og en del av dere har sendt gaver og oppmerksomheter til oss i forbindelse med jula.

Så et helt eget avsnitt til en spesiell gjeng av våre kjære venner hjemme i Rennebu som kom med tidenes overraskende julegave. Jeg tror ikke dere vet hvor mye det betyr for oss det dere gjorde. Det varmer langt, langt inn i hjertene våre, og vi vet egentlig ikke helt hvordan vi skal sette ord på den takknemligheten vi føler, annet enn med et klart TAKK - from the bottom of our hearts!

Vi har en flott julefeiring med alt hva julen skal inneholde - med unntak av de årvisse julebesøk kona er vandt til fra Norge. Vi begynte dog denne julefeiringen noe sent, da Håvard sørget for at vi var opptatt med andre ting enn å pakke opp julegaver og spise julemiddag om kvelden den 24. desember 2007...

Så nå har for første gang en av barna våre sydd noe. Regner med at det bare er begynnelsen. Det er vel i grunnen rart at det ikke har skjedd før. I alle tilfeller, klokka 14:15 den 24. desember 2007 falt Håvard ned og slo panna si. Det blødde fælt og han skrek ille, mens mora hans slet litt med funksjonaliteten av sitt hodes innhold. Faren beholdt imidlertid fatningen og teipet såret etter beste evne. Vi hadde ikke noe lyst til å reise til UB for å sy - som før fortalt er det mer farlig å benytte tjenestene ved sykehuset her i Darkhan enn å la være. Så etter konsultasjon med vår feltlege, ble det bestemt at strips var tingen. Dersom det holdt. Men det holdt ikke. Stripsene løsnet, så når julemiddagen ble satt på bordet, ble avgjørelsen tatt, og noen minutter senere var Håvard, Helge (en av medarbeiderne våre) og jeg på tur til UB hvor en lege klokken 10:30 om kvelden sydde litt i panna til Håvard. Håvard var kjempetøff. Jeg derimot hadde hele dagen siden Håvard falt ned fra noe og kutta seg opp, opptredd som den rolige, sindige som beholdt fatningen. Så da gutten lå på benken med bedøvet pannebrask og legen prøvde å finne ut om det var skader på hodeskallen hans, da ble jeg syk. Da vingla jeg en tur ut i gangen og fant meg en vegg å skli ned langs. Det slo meg nok en gang hvor akkurat ting har en tendens til å være for oss. Tenk for eksempel om det såret han har i panna hadde vært fem centimeter lenger ned, eller fem centimeter lenger bak... Tinninger og øyne er nok utvilsomt mindre robuste områder enn plassen som denne gangen fikk "trøkken". Nok en gang blir jeg noen en takk skyldig...

Her er i hvertfall alle barna samlet på ett brett. I nye klær og med fornøyde smil om munnen. Jeg tror julekvelden var en suksess, selv om de måtte vente et døgn ekstra enn de hadde sjokoladekalender til. Så hvis blånissene har rett, at alt som er godt er blått, så ble det en blå slutt på det hele. Er takknemlige!

Gjermund