Kulde og språk

Noen ganger tenker jeg at det er kaldt nok. Når jeg går ut med ei bøtte vann til dyra, og det er is i bøtta med det samme, rundt hele kanten og på hanken som er av metall. Eller når jeg skal åpne en hengelås, og nøklene fryser fast til fingrene mine enda jeg tok dem opp fra lomma som jo holdt innetemperatur for et øyeblikk siden! Da synes jeg det er slitsomt kaldt. Det er slik kulde som får en misjonær til å sette seg inn i sin lille varme stue og tape i brettspill - og endog være fornøyd med det.

Samtidig er det språk det går i. Jeg har tatt det valget at jeg betaler lærer'n min for reisen hit, slik at vi kan være på kontoret og studere - det er nemlig så kaldt der hvor skolen er. Men det gir litt uante konsekvenser av og til... I går tok jeg ikke med boka mi på skolen, for jeg er syk i hodet av grammatikk og trenger heller å lære meg hvordan de snakker fremfor hvordan de skriver, fant jeg ut. Og jeg lærte mye! Og hadde en flott dag for første gang siden før jul. Helt til jeg praktiserte det jeg hadde lært.
Jeg fikk nemlig den forståelsen at noe av det jeg lærte var det helt greit å si, selv om meningen var litt så som så. Så da ei dame på kontoret spurte meg om noe og lurte på hva hun skulle gjøre med det, svarte jeg; "Надаа падгүй" som jeg ganske snart skulle få vite at betyr noe slikt som "det bryr ikke meg" eller noe. I utgangspunktet tøyset jeg jo, men det ble litt kraftigere tøys enn jeg hadde tenkt, så jeg måtte skynde meg å rette opp. Og det ble innledningen til en lang samtale om hva jeg hadde sagt og i det hele om det mongolske språk. Det var interressant.

Jeg gjetter på at det snakkes om dette i gangene på kontoret i dag også - de liker visst å erte meg der borte. Men sånn er det, man lærer som barn, stort sett ved feiling etter prøving. Og dte er kanskje greit?

Gjermund