Heldig

Mamma'n min synes at vi er heldige som får oppleve så mye nytt og møte så mange spennende mennesker. Personlig er jeg litt usikker på om jeg bestandig føler meg så veldig heldig når jeg opplever mange nye ting og møter mennesker som kanskje er spennende, eller om jeg bare føler meg liten og redd og som en liten gutt i alt for store sko. Men, jeg er enig. Jeg er veldig heldig.

Først og fremst har jeg en flott familie. Jeg har ei lita datter som smiler når hun ser meg. Jeg har en 2 år gammel gutt som har en bestevenn i livet sitt - Pappa'n hans. Og jeg har en liten 4 åring som stilt og rolig legger livet sitt i pappa's hender, i full tillit til at jeg er i stand til å ordne opp i alt han opplever. Jeg har en 6 åring som har ett mål i livet, å bli like god som, eller helst litt bedre enn pappa'n sin i alle ting, og som er helt uten forståelse for pappa'ns mangler og tilkortkommenheter. Og jeg har ei 7 års gammel datter som er litt sint for at mamma'n hennes gifta seg med den eneste mannen hun slv kan tenke seg å gifte seg med... Til sist - under over alle undre, kona mi sier at ho fortsatt er glad i meg! Til tross for at ho har lært meg ganske godt å kjenne.

Jeg har familie i Norge som jeg er fryktelig glad i, jeg er frisk, jeg har alt jeg trenger. Jeg har en tjeneste som er alt for stor for meg, men det er visst forutsetningen for at det skal gå bra. For sjefen min har sagt at den må være for stor, så folk skal skjønne at det ikke er jeg som lykkes, men Han som i sin store kjærlighet og visdom gjør med ting som Han vil.

Jeg har ikke alltid hatt det like greit. Det var anderledes før jeg forsto at Gud elsker meg. Jeg så liksom problemer og vanskeligheter overalt, og alltid var det noe å være redd, engstelig eller bekymret for. Og bitter. Åh, det har vært mye bitterhet i livet mitt! Men så gjorde Gud alle ting nye. Og jeg ble liten. Liten og hjelpeløs. Eller egentlig innså jeg bare at det var det jeg hadde vært hele tiden. Og at det bare er ved å innse det og overlate styringa til Gud at ting kan gå bra. For det har jo gått bra?

Nå er det ca 4 og et halvt år siden jeg ble "fri", og jeg kan jo ikke si noe annet enn at det har vært en forrykende spennende tid. Og alt har gått bra! Så vidt jeg kan forstå i alle fall. Og forskjellen fra før? Tja, det er altså ikke mine ønsker og behov som styrer "skuta" lenger. Jeg føler meg roligere enn før også. På innsiden altså. Akkurat som om jeg ikke har behov for å bli så mye sint lenger. Og jeg tror jeg ikke er like utålmodig som før heller, kjennes slik ut i alle fall. Og det er godt det! Ikke er det like vanskelig å gjøre så godt man kan som far og ektemann heller. Ikke det at jeg gjør ting så bra altså, men det er på et eller annet vis enklere og mindre problematisk enn før å innrømme feil og be om tilgivelse for dem.

Jeg tror jeg kan oppsummere mye av livet mitt slik: Aldri har jeg følt meg så liten, hjelpeløs, kraftløs og ubetydelig i meg selv som nå. Samtidig som jeg aldri har følt meg så elsket, hjulpet, omgitt av Guds kraft og i en betydningsfull sammenheng. Jeg føler meg rett og slett utrolig heldig! Tenk at jeg, blant alle verdens milloner og milliarder av mennesker har fått oppleve Guds kjærlighet til meg personlig! Jeg som før avviste "reliøsitet" som "skjøgedom". Jeg trodde "alt for mye" var kravet jeg skulle leve opp til, og falt gang på gang i min egen hjelpeløshet mot synden i mitt eget liv, og jeg hørte Djevelen le. "Prøv en gang til du, din stakkar," sa han, "du som tror på Gud må jo det, selv om du vet det ikke nytter!" Så fikk jeg oppleve vissheten om at kravet jeg er stilt ovenfor egentlig er et håp. Et håp om at alle ting er oppfyllt av Gud selv, i det Jesus Kristus tok all verdens synd og skam med seg opp på korset, hvor han møtte Guds vredesdom over synden i vårt sted. Og som en knust og hjelpeløs stakkar var det ingenting annet jeg kunne, enn å klamre meg til det håpet. Og underet skjedde; Jeg fikk troen i gave av Gud - troen på at det er Jesus som er veien til Livet! Der og da opplevde jeg hva det betyr å "bli født på ny".

Her i Mongolia lever jeg blant folk som ikke har det like godt som jeg. De materielle tingene, eller mangelen på sådanne, er det første man ser, og det er vanskelig nok. Likevel er det en etterhvert ganske komplisert sak, for hvordan hjelper man en som er lat, og ikke gidder å arbeide? Og hvordan hjelper man uten å skape ulikheter og urettferdigheter blant folk?
En ting jeg ser mye blant de fleste menneskene her er frykten og usikkerheten. De fleste er redd for mer eller mindre udefinerbare ting. Urolige på sett og vis for mennesker, fremtiden eller "spøkelser" fra barndommen eller noe. Ting de ikke setter ord på - kanskje fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det. Ofte er det kanskje ikke en definerbar redsel i det hele tatt, bare en slags urolighet eller mangel på fred i sinnet som gir seg utslag i en del "tvangsforestillinger" og "tvangshandlinger".

For meg føles det nesten som å se meg selv i et speil. På mange måter var det slik jeg hadde det selv. Hvorfor turde jeg aldri snakke med noen om hvordan jeg virkelig hadde det? Hva jeg egentlig slet og strevde med? Hva var jeg redd for at skulle skje? Hvorfor "kjempet" jeg så veldig for å få gjennom mitt syn og min mening i alle ting? Hvorfor var det så viktig for meg at ingen "tråkket" på meg eller behandlet meg (etter min mening) urettferdig? Jeg vet ikke, men jeg husker helt tydelig at jeg manglet fred inni meg.

Du verden jeg er heldig som har fått akkurat det. Og forskrekkelig takknemlig!

Gjermund