"Hvorfor svarer Han ikke?" spør Egchee. Hun sitter ved kjøkkenbordet vårt og gråter. Fem av barna og barnebarnet hennes er syke. De har sår og væskende blemmer over hele kroppen. Noen verre enn de andre. Spesielt en liten gutt og ei jente på 11-12 år er hardt rammet. "De gråter ikke," sier hun, "de skjønner at det ikke hjelper. Men de to minste gråter hele natten. Hvorfor svarer ikke Gud når jeg roper om hjelp?"
Det er tre dager siden Egchee satt hjemme hos oss og gråt. Barna hennes lider fortsatt. Når man er så fattig at man ikke en gang har råd til det daglige brød, blir en tur til legen for å få en diagnose en umulighet. Medisiner til behandling enda verre. Når det i tillegg til dette er fem i en familie på 11 som er smittet, skjønner alle hennes fortvilelse.
Dette er ei dame som har vært mye hos oss og andre norske. Ho har "maset" oss trette om hjelp til snart det ene og snart det andre. De har ingenting, derfor er det vanskelig. Og fordi de er mange, blir det enda vanskeligere å ha ingenting. Og enda så får de flere barn! Ja - jeg har faktisk tenkt den tanken i mitt stille sinn. Vi føler oss jo presset; "Hjelp de fattige." "Gi den som spør deg!" "Om noen ser sin bror lide nød, og ikke hjelper ham..." osv, osv. Når denne søsteren vår (egch betyr storesøster) stadig "forstyrrer" oss i vårt lille paradis her i Mongolia, ved å bringe fattigdommen og håpløsheten noen her lever med til daglig inn i stua vår, er det kanskje ikke så rart at vi blir "lei"? Tanken om at barn er en Guds gave og villet av Ham er ikke den første man plukker ned når ting er så vanskelige som i denne situasjonen. Tanken om "bruk av hodet" og antall munner å mette er mer nærliggende for en representant av den rike delen av Adams falne slekt...
Jeg har fortalt Egchee at hun ikke må komme å "tigge" slik. Tidligere altså. Og det var nok på sin plass, for det finnes mange fattige, veldig mange. Og derfor kan ikke noen "ta" all den hjelpa vi kan gi til de fattige. De må la andre som har det vanskelig få sin del også. Slike som kanskje ikke spør. Men, jeg ser at det er en grense her et sted, som det er farlig å trå over. Det er den som går mellom å være "nødvendig hard" for å "overleve" selv, for ikke "drukne" i elendigheten som omgir oss, og det å være "kald" og uten evne til medfølelse med de fattige. Derfor har min bønn til Gud, etter at jeg har levd i Mongolia en stund, blitt at jeg må få kreftene jeg trenger til å være sterk (tøff nok til å sette grenser) samtidig som jeg må få nåde til ikke å bli hard og kald. Jeg tror Gud har hørt og gitt. Det er sikkert derfor Egchee kom til oss, og satt der ved bordet og gråt i sin fortvilelse. Hun spurte ikke om penger. Det har hun ikke gjort på lenge. Ikke siden jeg måtte være ubehagelig direkte (den gangen var jeg faktisk sint - så hellig er jeg!) og ba henne om å slutte med slikt.
Og jeg vet at jeg ikke kan gi henne penger nå heller. Det fører bare til at det evindelige rennet som tapper oss for alt vi har av krefter begynner på nytt. Men jeg har snakket litt med kirkens ledelse. Og de har lovet at kirken skal hjelpe denne familien. I dag har de hatt med seg ei av døtrene i huset til legen og funnet ut at det er skabb de har. De er veldig hardt angrepet, og må legges inn på sykehus - noe som koster penger. Kirken ville hjelpe til med det også de, for familien har ingenting å hjelpe seg selv med. Nye klær skulle de også få, for kirken har fått en del klær fra Norge som de hadde tenkt å dele ut til fattige likevel. Også må det kjøpes inn en del sengetøy. Det og vil kirken ordne. Det er godt å se at kirken har slik omsorg for sine. Jeg elsker å se den kjærligheten de viser hverandre, på tvers av alle sosiale grenser. Og det stopper ikke der, de går til de syke barnas skoler og informerer barnas lærere og medelever slik at sykdommen ikke skal spre seg videre. Å være en nordmann med mye penger jeg ikke kan gi bort i en slik situasjon er ikke spesielt godt.
Det blir sikkert en stor kollekt til søndagen. Det står jo skrevet i Bibelen at om du gir så skal du få. Det gjelder nok sikkert kirken også. For det spørs om ikke Herren har hørt Egchee likevel...
Gjermund
5 kommentarer:
Åhh.. Dette er så vanskelig!!! En skjønner jo hvorfor de spør, ikke sant! Og så skjønner en også at det ikke går så bra å begynne å gi til enkeltpersoner heller... Det er så utrolig vanskelig å ikke få et "herdet hjerte" i møte med mennesker som Ganshemeg! Samtidig er det så utrolig vanskelig å åpne seg opp også! Finnes dessverre ikke noe fasit på hvordan en skal gå frem i situasjoner som dette, er jeg redd... Gud velsigne dere Gjermund og Kjersti for at dere våger å stå midt i dette! Selv om dere kanskje kan føle dere maktesløse av og til så er jeg 10000% sikker på at dere gjør en stor forskjell ved å leve hverdagslivet deres sammen med menneskene i Darhan og Mongolia!
Inge
Gud hører alltid den fattiges nødrop, men svaret hans er ikke alltid slik den fattige forventer.
Må si det griper meg sterkt å høre om den fagttigdom og menneskelige nød, og dermed hjelpeløsheten dere opplever med denne fortvilede familien!
Virkelig godt å høre at kirkens folk bruker muligheten de har til å hjelpe. Gud velsigne både de syke og de som forbarmer seg!
Regner med at Gud benytter denne situasjonen til å vise sin makt, og gjøre sitt navn kjent for flere.
Ønsker også Guds velsignelse over dere som står midt oppe i dette!
Det må være vanskelig å stå i en sånn situasjon at en nesten ikke vet hva en skal gjøre. Bra at kirken deres vil trø til å hjelpe. Har jeg vært der, skulle jeg gitt mye i kollekt ja. Det kom en bort til meg og Ola også da vi var på vei hjem fra fam. Heggdal i fjor. Han maste veldig og kom bare nermere og nermere. Jeg måtte svare han på Rennbugg for å få han til å skjønne at jeg ikke forsto hva han sa.
Vanskelig sak, men dere høres så fornuftig ut. Og det er jo tydelig at det er Guds hjelp/svar de får gjennom kirken. Men dere gir jo ved å la de komme inn og prate med dere og formidle hjelp. Gud vet hvilke tanker han har... Lykke til!
Vi har hatt fint 1.maiver og hvært på vår første skikkelig båttur idag. Håper på en fin vår!
Klem til faren som hadde bursdag!- og dere andre. Håper dere får fine dager fremover med Guds velsignelse!
Anbjørg.
Hei! Vi har bedt og vil fortsette å be for denne familien! Jeg tenkte på det her om dagen at det er mye bedre om hjelpen kommer gjennom kirken, slik får kirken som fellesskap gjort noe..Så jeg synes det er gledelig å høre at hver med sitt "lille" bidrag kan være med å forandre situasjonen. Og kanskje er det bedre slik enn at de kommer i " takknemlighetsgjeld" til enkeltpersoner? Ikke vet jeg, jeg beundrer dere for at dere holder ut og tør å stå i det som er vanskelig! Måtte Gud hjelpe dere å være sterke, men bevare hjertene deres oppe i alt det vanskelige!
Legg inn en kommentar