Vår

Denne uka har våren kommet for fullt i Mongolia også, og trærne har plutselig blitt grønne. Jeg visste ikke at det var så mye trær her! Det lukter nyutsprugne blad også, og vi har virkelig fått oppleve at "nytt liv av daude gror!" At noe i det hele tatt kan vokse her i sanda og at ikke alle vekster dør under de forferdelig kalde vintrene er utrolig!

Nå gleder vi oss veldig til 17. mai! Vi blir ca. 40 nordmenn her, da de som bor i UB også kommer oppover, de fleste fra NLM. Og det skal bli ordentlig 17. mai, med tog, flagg, is, pølser fra den tyske slakteren i UB osv. Ragnhild og Ola synger nasjonalsang og andre 17. mai-sanger både på skolen og hjemme. Lina og Kjetil m.fl. har malt garasjeportene i hasja 17 (der de andre norske bor) i norsk motiv og norsk flagg! Basketballkorg-plata er visst også malt med norsk flagg, og erstatter flaggheising! (Vi har jo ingen flaggstang!) Det virker som mongolene synes det er veldig flott at vi feirer nasjonaldagen vår, og synes toget fra tidligere år har vært en severdighet ("horra, horra!" sier de!) De er veldig stolte av landet sitt selv, og synes visst det er helt greitt at vi også er stolte av landet vårt og identiteten vår som norske.

Hushjelpene har vasket og strøket flagg og klær, så nå er nesten alt klart (bortsett fra den grå skjorta mi i grovt lin, - sist jeg skulle bruke den sa den ene av dem at hun syntes ikke den var noe fin, "det er sånt stoff som vi bruker i sekker og sånn." De er ganske direkte, skjønner dere, og synes vi utlendinger tar oss nær av småting!) Men jeg skal ha den på likevel, jeg, det er det nærmeste jeg kommer bunad!
Det har blitt så varmt i været at det har blitt fint å komme seg på tur. På pinseaften tok vi en familietur til et lite ørkenområde som vi kaller for "Afrika." Barna storkoser seg der!
Sigrid syntes det var fint å sitte å suge på pølse!
Håvard liker verktøy og våpen.... Her med pil-og bue på ryggen og hammer'n i henda. Hjemme er det da noe å holde på med for gutter - iallefall når pappan er med.........her setter pappa opp igjen en del av hasjan (gjerdet) som han har tatt ned tidligere. Sønnene beundrer ham.

Dette blir litt hummer og kanari, men det blir mye å skrive når det er lenge siden sist! Så litt nytt:

Vi ganske fornøyd med at det i går ble avgjort hvem som skal videreføre hoveddelen i SDP-prosjektet når det fases ut. Det går ut på at sauer av den finulla sauerasen (den ulla som blir brukt til toving) gis til utvalgte bønder som etter noen år skal gi tilbake verdien av sauene og litt mer slik at det videre deles ut til andre. Slik blir antallet av denne rasen (som det er litt for få av) økt for hvert år - det betyr mer ull til toveprodusentene som selger produkter til Norge. Det betyr også et bedre livsgrunnlag for nomadene. Det ble to flinke folk fra kirka her som har laget en slags bedrift -eller NGO, som skal videreføre det. Han ene arbeider allerede i SDP-prosjektet. Det er folk som er veldig pålitelige og som vil gjøre det til det beste for hyrdene. Man må vel si det slik at det er noe Gjermund har jobbet for ei stund, og han har vært bekymret for at det skulle komme i hendene på noen som ikke hadde vilje til å gjøre arbeidet til det beste for målgruppen. Vi ser det som et bønnesvar at det ble slik, og dere må gjerne be om at de må få hjelp til å drive dette på en god måte.

Et annet bønnesvar er et svar på et bønneemne vi skrev om tidligere på "bønneemne-spalten vår." Ei venninne av hushjelpa vår hadde det veldig tøft for 1,5 mnd siden. Hun var gravid (ca. 2 mnd på vei) og hadde blødninger. Hun hadde spontanabortert flere ganger før, og var veldig redd for å miste barnet igjen. Mannen hennes hadde også blitt veldig ustabil, begynt å drikke, kom ikke hjem til henne hver natt osv. Hun var veldig fortvila. Jeg med min svake tro, trodde ikke Gud kom til å gripe inn i dette, men det var uansett trygt å be for dem. Denne uka fortalte hushjelpa vår at det gikk bare bra med henne og svangerskapet, hun var nesten 4 mnd på vei og hadde ingen blødninger mer. Mannen hennes hadde blitt forandret, han var blitt stabil, kom alltid hjem, hadde fått ny, god jobb, gikk trofast i kirka og i cellegruppa si. "Gud er utrolig," sa hun. "Han reiser dem virkelig opp!"

Det går bra med Egchee og barna også. De har fått behandling, klær og mat av kirka, de er blitt ganske bra i huden av skabben, og hun er så utrolig takknemlig til Gud. "Han har sett oss, han har hjulpet oss!" og "Han elsker oss!" Vi håper de blir kvitt det i hus, sengetøy og klær også. Hver gang jeg møter henne sier hun at vi må be for dem, om at alle i familien må komme til Jesus, at Gud må hjelpe dem med økonomien, osv. og hun nevner spesielt mannen sin. Hun vil gjerne at de i Norge også skal be for henne og familien - det var derfor vi turde å skrive så åpent som vi gjorde om dem tidligere, selv om det kanskje ble for åpent.

Dere som ber kan også be om at en virussykdom som nettopp har kommet fra Kina til Mongolia som går hardt på små barn (enteriovirus 71) ikke må spre seg mer. Hygienen, spesielt håndvasking, er skjerpet både blant oss norske og blant mongolene, og skoler og barnehager er stengt for å hindre smitte. DNS åpnet igjen i dag. Vi er ikke redde, men be gjerne om vi må bli bevart.

Vi har mye å glede oss til framover: 17. mai, gebursdag til Ragnhild 18. mai og ikke minst; farmor og farfar og tante Vilfrid kommer hit på onsdag og skal være i to uker! Velkommen svigermor, svigerfar og lille svigerinne!

Kjersti