mandag, november 10, 2008

Ut av kaoset...

Etter en måned i taushet, våger jeg meg fram på bloggen jeg også! Nå har vi begynt å få hodet trygt over vann, og begynner egentlig å kjenne land under føttene, så da har vi mer energi enn bare å ”kjempe for livet”! Det har vært omtrent sånn det har føltes etter at det ble avgjort at vi skulle dra hjem.

Jeg tror det er den største krisen jeg har vært i i hele mitt liv. Jeg syntes det var tøft å bryte opp og dra til Mongolia, og det har vært veldig tøft å bo her. Jeg har vært mye langt nede og sliten mens jeg har vært her. Jeg har lengta hjem, grått og syntes det har vært stygt rundt meg. Likevel var det forferdelig at vi må reise hjem. Kanskje nettopp pga. alt det vi har strevd med så ble alt verre. Nå som alt skulle til å bli bedre. Etter språklæring i 2 år, flytting og tilvenning til ny kultur, etter å ha bodd i koffert i 2,5 mnd i en liten leilighet, så skulle vi endelig få det litt roligere og komme oss til igjen. Vi skulle få igjen for det vi hadde investert av krefter på språk og tilvenning, tenkte vi. Vi skulle gjøre noe mer ”produktivt” noe mer ”meningsfylt” (i våre egne øyne). Gjermund med prosjekt og jeg med litt bibelgruppegreier. Nyhuset var nesten ferdig. Vi skulle få litt orden på rutiner i hjemmet, få det litt bedre sammen etter uker i en stressa tilværelse. Vi var blitt glad i Mongolia og i mongolere. Vi hadde det så kjekt sammen med de andre norske på feltet. Barna trivdes på skolen, og i leken med de andre norske barna. Vi gleda oss til å ha juleferie i Norge. Jeg hadde vendt meg mer og mer til å bo i Khovd. Så ble Gjermund syk. Kroppen sa stopp.

Han måtte ta det helt med ro, og det ble naturligvis mye på meg hjemme, i en hverdag som allerede fungerte dårlig i forhold til rutiner og familieliv. Han dro til UB og var der i 10 dager. Jeg var glad han fikk god oppfølging så jeg var tapper og stod på alene her i Khovd med fem barn. Jeg fikk mye hjelp av de andre norske, både med middag og barnepass, men etter en uke var jeg veldig sliten. Vår kjære Mari og Øystein tok barna en hel søndag, så jeg fikk hvile. Da jeg var alene fikk jeg telefon fra Gjermund. ”Vi må hjem, og det kommer til å ta tid.” Jeg fikk helt sjokk, trodde jeg drømte, det var ikke sant! Det var det siste jeg trengte nå! Vi slet nok med dårlig tro på oss selv om vi ikke i tillegg skulle oppleve det nederlaget! Og jeg var jo så sliten at jeg nesten ikke følte jeg klarte å ta meg av barna våre, og så skulle vi til Norge! Nå som vi hadde muligheten til å komme oss ovenpå og få ting til å begynne og fungere igjen… Jeg gikk rundt meg selv inni leiligheten og var helt fra meg! Jeg har nok aldri følt meg så alene i hele mitt liv! Ingen til å trøste meg. En Gud som ikke hadde omsorg for meg! Bare mange, mange spørsmål og usikkerhet.

Uka som kom var forferdelig. Jeg var helt fra meg i flere dager, også etter at Gjermund kom hjem. Jeg var sint på Gud, jeg var sint på Gjermund og på andre mennesker. Gjermund trodde at det var nettopp det at Gud hadde omsorg for oss at han sendte oss hjem for at vi skulle få litt hjelp med ting som var vanskelig. Jeg kunne forstå at Gud hadde omsorg for Gjermund, men det kunne han ikke ha for meg, etter som han lot meg oppleve dette! Jeg er sein til å omstille meg. Vi har allerede flytta 10 ganger i løpet av de årene vi har vært gift, 4 av dem bare for kortere opphold på 1 til 3 måneder. Nå skulle vi ha ro en stund. Og så måtte vi hjem til Norge og omstille oss nok en gang!!! Ja, det var det siste jeg trengte, mente jeg. Jeg raste mot Gud, jeg raste mot Gjermund, jeg hadde lyst til å kaste ting rundt meg. Jeg ønsket at Jesus kunne komme å hente oss alle hjem til Himmelen. På en annen side ville jeg vende ryggen til ham. Men jeg måtte si slik som disiplene sa, da Jesus spurte dem om de også ville vende seg fra ham; ”Herre, hvem skal vi da gå til?” Gud var like virkelig uansett, selv om jeg opplevde det som om han hadde skuffa meg. Det var ingen annen å gå til. Men jeg orka nesten ikke å snakke med han eller lese i Bibelen den uka. Jeg var så skuffa over han, og det føltes ikke som han var med meg.

Så kom det en sms på Gjermunds telefon en dag, fra en ukjent dame i Norge som sikkert ikke visste hvordan vi sleit. ”Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd, og mist ikke motet!” (5. Mosebok 31.8). Det var som et kjærlighetspust fra Herren, og jeg begynte å tro på at Gud var med likevel. Jeg gråt mens jeg følte at litt av isen i hjertet mitt smeltet bort.

Det har vært tøft siden også, men vi har fått så mye støtte og hjelp fra folk på feltet, og mye oppmuntring fra dere i Norge. Tusen takk! Det har vært veldig godt å merke kjærligheten dere har vist oss nå mens vi har ligget nede. Ingen dømmende ord for at vi ikke klarte å fullføre perioden som vi tenkte.

Vi vet fortsatt lite om hva som skjer framover, annet at vi har bestemt oss for å dra tilbake til Rennebu, og at vi drar hjem 18. desember. Jeg føler meg ikke ferdig med Mongolia, og håper vi kan få reise ut igjen når det er klart for det. Men vi har lært at vi må leve i nuet, og prøver å gjøre det så godt vi kan her i det fine huset vi har flyttet inn i. Her prøver vi å samle krefter, og har det veldig bra. Rutiner og familieliv begynner å fungere, og vi har mer overskudd til barna våre igjen. Dagene føles meningsfulle, og vi treffer stadig flere folk. Jeg har lært noe om at det ikke er så mye vits i å streve etter å gjøre noe, og å bli noe. Gud kan bruke meg i sin plan likevel. Jeg liker ikke å bli brukt i ”min skrøpelighet”, jeg vil helst bli brukt med de sterke sidene mine. Men det ser ut til at det er best å bare legge meg selv over til Jesus i stedet for å kjempe i mot det som skjer, og streve for at noe annet skal skje! Jeg har ikke svar på alle hvorfor og hvordan, men jeg tror at Jesus er med. Og jeg tror at uansett hva som skjer, og hvor jeg er hen i verden, er det tryggest å være sammen med Ham!

Kjersti

16 kommentarer:

Anonym sa...

Kjære kjære Kjersti, det var godt å lese, godt å se at du ærlig og uredd forteller hvordan du har det. Tårene rant mens jeg leste, og det har de gjort mange ganger i denne tida dere har slitt. Du har vært tapper i en SVÆRT vanskelig situasjon i lange tider, derfor var det godt å lese dette...... godt å kjenne at du er et "vanlig" menneske :) Og jeg er TRYGG på at JESUS elsker deg og familien din Kjersti, Han har sett dere hele veien OG passer på dere. Tror kanskje Han har god bruk for dere i Mongolia, og behanldler dere på en kjærlig måte nå, så dere kan dra STYRKET ut igjen en gang.
Godklem fra ei som er takknemlig for ei FLOTT svigerdatter

Anonym sa...

Kjersti.
Er nesten ordløs. Dette treffer hjertet mitt. Har alltid tro på deg. Husk bare på, at det er i oppoverbakke du blir "sterk". Glede meg masse te å treff deg igjen Kjersti, du e "stor".
Klæm O.

Anonym sa...

Kjære Kjersti!
Ja, hva skal man si? Synes det er så vondt at dere opplever alt dette. håper dere kan få kjenne at Gud bærer dere gjennom dette også. Vi ber for dere og så vet dere at hit kan dere komme om dere skal til Oslo. Hadde vært kjempekoselig å treffe dere snart. håper dagene frem til hjemreise blir gode.
Klem fra Grete i Oslo

Anonym sa...

Vet du hva? Da du var lita, syntes jeg ofte at det sinne som du Kjersti hadde var helt ubegrunnet og jeg kunne ikke fatte hvordan det gikk an å være så sint.( Et lite søtt minne) Men nå må jeg si at jeg forstår ditt sinne og at det var jammen godt at du slapp det til. En sunn reaksjon, som renser ut og som også gjør at du kan gå videre litt raskere. Og Jesus er ikke fremmed for sinne, ei heller hjelpeløs mot det.Å nå tror jeg dere merker at han omgir dere på alle kanter.KLM. Anbjørg

Anonym sa...

Dette var sterke saker, Kjersti! Sånn er det når et skuffet barn blir sint på faren sin - kanskje slår ham på kinnet! Men faren slipper ikke sitt elskede barn av den grunn - Han holder de små hendene fast i sine, og fører trygt gjennom bølgene. Når uværet stilner, får Han en god klem, med de små armene rundt halsen.

Gud er kjærlighet - av en helt annen kaliber enn det vi vanligvis forbinder med kjærlighet. Så hel og sann og pålitelig! Ser ut som Han gjør hva som helst for å vinne vårt hjerte!

Men når det bruser innvendig, og vi protesterer vilt mot metodene Hans; da er ikke farskjærligheten lett å få øye på. Føles nærmest som å ha fått sparken!

Det er så godt å kjenne ærligheten din, Kjersti! Ingen vits i å skjule sinnet sitt i sånne tider. Gud forstår det godt, og venter tålmodig på barnet sitt når det stritter imot.

Ekstra godt å kjenne at du på nytt tar tak i hånda Hans! Han vil lede deg - og dere - på den videre ferd. Hvor den går, er det bare Han som vet, og det er nok best sånn!

Gud velsigne deg! Han vil lede dere, og - om nødvendig - bære dere gjennom de kommende dagene. Vi gleder oss til å se dere igjen i fedrelandet!

Anonym sa...

"Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,4-10).

Jeg satte det siste verset for seg selv, fordi det er et vers som har betydd mye for meg. Et vers som jeg stadig kommer tilbake til , når livet føles meningsløst og jeg ikke skjønner hva Gud vil med meg.

Han har en plan.

Anonym sa...

Kjersti!

Igjen takk for at du deler ditt vitnesbyrd med oss...

Det er så lett å forstå alle tanker, frustrasjoner og sinne som du har følt på. Dette er uforståelig.

Men godt å merke at du også klarer å løfte blikket midt oppi det hele.

Gud trenger villige etterfølgere både i Mongolia og i Norge, og han har garantert en plan for dere alle sammen.

Og så er vi mange som beundrer tapperheten din!

Må Gud velsigne deg og alle dine, Kjersti...

Husker på dere i bønn.

Jostein i Abidjan

Anonym sa...

Kjære, gode Kjersti.
Bra at du skriver så ærlig. Jeg kjenner meg igjen i reaksjonene når alt føles meningsløst i perioder - og trua på Guds plan ikke er så stor... Og jeg føler sånn med dere når dere er så sliten at det er hardt arbeid å ta seg av ungene sine - har egentlig mer enn nok med seg selv. Så bra at dere orka en tur igjen på søndag! Skulle så gjerne hatt både hus, bil, jobb og alt klart til dere - men...jeg kan ihvertfall be om at det må ordne seg veldig fort og greit. En skjønner gjerne i ettertid hva som var Guds plan... Jeg hadde sånn opptur etter bønneskoleuka :-) - men så døde Emil på 8 mnd...og da fikk jeg en kraftig nedtur - og trua på bønn var ikke så stor lenger... Det er så ufattelig mye urettferdighet og fæle ting i denne verden. Kan bli redd. Men det er jo derfor vi trenger Gud - og takk & pris at vi kan få leve med Han - og at Han ikke blir mindre "min/vår" om vi deler Han med flere :-)
Jeg har erfart i det siste - at å være stille i Guds nærhet - det er som å komme hjem! Å kjenne på himmel-hjemmet mens jeg er her på jorda. Da står tida nesten stille, og da kan Gud tale veldig klart hvis en ikke feier alle tanker bort som sine egne tanker...
Jeg tenker på dere hver dag, og snakker med Jesus om dere. Ta elendige tanker til fange og kast de på Jesus!
Glad i deg og dine:-)
KlemR

Anonym sa...

Kjære Kjersti

Det er vanskelige ting dere opplever! Takk for at du deler tankene dine..Vi er så glade i dere, vet liksom ikke hva en skal si annet at dere er i tankene og bønnene våre! Må Gud gi dere fred og ny styrke, og husk at Gud elsker oss først og fremst som barn, ikke som tjener! Han har omsorg for oss selv når det røyner fælt på og man er sint. Men jeg tror Gud tåler det jeg Kjersti, at man er sint. Jeg tror vi kan øse ut det som tynger oss, og jeg tror han vil ta deg på fanget og gi deg ny styrke.

Anonym sa...

Kjære Kjersti mi. Jeg sitter her i Oslo og har sjelsorgstudie nå disse dagene om sorg og lidelse. Selv om vi har snakket sammen på telefon og dere har delt sorgen og sjokket med oss, så oppleves det STERKT for ei mor å lese dette, Kjersti for det forsterker det du allerede har formidlet. Jeg føler jeg skulle vært et annet sted disse siste 3 ukene og vært mamman din i bokstavelig og konkret forstand!! Men nok en gang har du vist at du har styrke i deg selv og mot til å gå videre og det er ei dyrekjøpt erfaring( som vi gjerne hadde ønsket du hadde sluppet) som nettopp gjør at du på en langt bedre måte kan klare å forstå andre som har det vanskelig og tøft. Jeg har i denne timen nok en gang lært: Ved å kjenne på vår egen sårbarhet og svakhet kan vi være noe for andre. Men i perioder trenger vi å bli båret selv og andre har nå forsøkt å bære dere og Gud bærer dere. Vær i det nå!
Kjærlige tanker fra mor som lengter etter deg og dere.

Anonym sa...

Kjære Kjersti med familie. Det var sterkt å lese, tårene renner og spørsmålet er hvorfor Gud? Men Gud er hos dere! Vil hilse med et ord fra Job 35.14: Selv når du sier at du ikke ser ham,ser han din sak. Bare vent på Ham! Gud velsigne dere alle! Klem fra tante Annbjørg

Anonym sa...

Hei! Dokke he våre mye i tankane om dagene her. Eg kan bare forestilla meg koss det va/ he våre/ e. Men å lesa dokkas innlegg her gjer jo et godt innblikk, og det e en sterke historie. Men eg e sikkar på at dokke vil klara dokke denna gonge au, og det e imponerande å lesa koss dokke "reise dokke" igjen på tross av uventa omstillinga!

Men når det fusstan e sånn at dokke flytte te Norge igjen, så håbe eg at me får sjangs te å treffast. Men det e når dokke he fått slått dokke te ro og e klar fø besøg =)

Et ønske om Guds velsignelse frå Helge

PS: Helsa ongane

Anonym sa...

Hva er det som gjør at vi ser stjernene?? sa et klokt hode engang under sin tale til menigheten. Nemlig Mørket rundt.:-)

Stå på kvammer, herren ser dere og er med dere!

Anonym sa...

Kjære deg!

Jeg synes du er skikkelig tøff som er så ærlig! Jeg skjønner at det ikke er lett for deg som står oppi alt og skal fylle mange roller og som jeg vet så vil du gjøre det på en god måte. Og det gjør du også, men det er lov å føle frustrasjon og sinne for det. Det er jo sunt og naturlig.

Jeg har ikke så mye lurt å si men jeg tenker på dere og ønsker dere en god helg!

Klem, Rannveig

Anonym sa...

Kjære Kirsti og Gjermund

Barna våre var helt i ekstase da de hørte at dere kom hjem. Endelig kan de treffe barna deres igjen. Maren lurte på om hun kunne ta bussen til Rennebu helt alene for å møte Ragnhild. Vi tenker på dere og ber for dere, og kommer til å ta kontakt når dere er tilbake i gamlelandet igjen. Må Gud velsigne deres inngang og utgang av Mongolia.

Marianne

Gunnhild sa...

Så tøff du er Kjersti, som deler dette med oss..som holder ut med all motgangen, og holder tross alt holder hjulene i gang!

Ofte er det akkurat det man trenger..å rase fra seg..være sint, stille spørsmål, rope og være fra seg! Da har man liksom nådd bunnen..og så går det bare en vei etterpå! OPP og FREM!

Vi vil gjerne hjelpe til om det er noe dere trenger når dere kommer hjem? vær så snill og be om hjelp om det er noe vi kan gjøre!

Gunnhild og Erik