Ja, nå begynner vi liksom å komme oss i rute her ute igjen. Vi er skjønt enige om at det var veldig godt å få komme hjem til Norge i forbindelse med fødselen til Sigrid, og vi er skjønt enige om alle sammen at det er SINNSYKT godt å være hjemme i Darkhan igjen. Alle er vi igang med hver våre gjøremål, sammen er vi igang med å finne ut hvor vi skal sette grenser for ditt og datt, frihet for barna i forhold til å ferdes utenfor synsvidde på egenhånd og forholde oss til mongolene som i større grad enn før har lyst til å ha kontakt med oss.
Det er forøvrig ganske trivelig. Det føles rart å kunne snakke med andre mennesker på et språk som rett og slett høres helt sykt ut når man ikke vet litt om det. Og det er ganske skummelt at det man sier inneholder noen feil (ganske mange) hele tiden så det bestandig er spennende å se på hvilken måte det du sa ble forstått. I går var jeg for eksempel på markedet og kjøpte noen materialer (igjen) til et (nytt) prosjekt. Da jeg skulle avtale transport av materialene hjem (noe jeg til forskjell fra forrige gang gjorde på egenhånd), var jeg veldig spent på om lastebilsjåføren klarte å finne frem og om han egentlig hadde tenkt at jeg skulle kjørt foran eller ikke i min bil. Men, materialene kom frem og er lagt til tørk i fòrlageret.
I dag har jeg holdt på ute igjen - ikke så mye som jeg skulle ønsket, men litt. Har vært litt sliten i dag, for jeg holdt på så lenge i går med å snekre fluenettingdør og sette fluenetting foran en del vinduer. Jeg installerte også aircondition (et lite et) i andre etasje - noe som er STERKT påkrevet for tiden! Og å holde på i 40 varmegrader er ikke spesielt godt, for å si det slik! Uttrykket "svetten renner" har fått ny mening for meg...
Men, mens jeg holdt på ute i dag kom Bayraa, min kjære venn, innom. Han ble stående å snakke litt med meg og vi ble enige om at jeg skulle bli med ham hjem for å se på huset hans (han driver og bygger hus til familien sin). Da vi kom dit, viste han meg inn i ei lita stue på 35 kvadratmeter, bygget av jernbanesviller. Han driver for tiden og pusser veggene innvendig med sement, han bare venter på at han skal få råd til å kjøpe en sekk sement til å fortsette arbeidet med. Deretter skal han mure opp en vegg utenfor tømmerveggen igjen - av murstein når han bare får råd til å kjøpe noen. Føler meg i grunnen litt fortvilt over at det går an å ha det så ulikt.
Jeg med mine prosjekt nesten bare for moro, og han med sitt ene - nesten ute av stand til å fullføre på grunn av manglende midler. På den andre siden så er han jo faktisk halvferdig - uten nesten å ha brukt penger i det hele tatt. Det er jo helt fantastisk.
Sånn går nå dagene, noen ting er lettere enn før og noen ting er som før - tross alt er det i alle fall varmere enn før. Og det har dukket opp en trivelig "melkedame" som så absolutt vil selge oss melk. Vi "har" jo ei dame fra før som vi har kjøpt melk fra, så vi vet ikke helt hvordan vi skal gjøre dette, kanskje vi skal kjøpe halvparten av hver? Ho vi kjøpte av før hadde tidvis problemer med å levere det antall liter vi ville ha, og dermed kan det godt hende løsningen er å leve med to leverandører. Små mennesker i et stort fremmed land - det gir store utfordringer!
Gjermund
lørdag, juli 28, 2007
torsdag, juli 26, 2007
Å, så varmt!
Nå er det så sinnsykt varmt! Jeg holder snart ikke ut, og begynner å lengte etter 30 minus! Jeg har sånn medlidenhet med dere Afrika-misjonærer! Og jeg er glad vi er i Mongolia, - her det tross alt ikke er varmt hele året! Nå har jeg skrevet det, så nå kan jeg ikke synes synd på meg selv når det blir mer enn 30 minus i vinter! Alle sammen bor nede nå, for oppe er det opp mot 35 grader (sent på kvelden), nede er det 29. Ute er det ca. 27. Men i morgen skal vi få tak i air-condition!
Og ca. 200 fluer har vi nok slått i dag! Jeg er egentlig veldig glad for at jeg har vokst opp på gård og er vant med fluer og kuskit og sånn! Det er det overalt her. Men så møkkete som vi blir her, tror jeg ikke det går an å bli i Norge! Vi lever nesten i en sanddunge, og fin, tørr sand + litt vind, blanda med svette kropper; ja, det blir rett og slett veldig møkkete! Heldigvis kom trykket på vannet tilbake en dag her, så nå fungerer det bedre å dusje oss! Nå har jeg fått klagd litt, og det var godt; da sover jeg nok bedre!
Ellers har vi det bra. Vi har vært på større eller mindre turer nesten hver dag etter at vi kom hjem for en uke siden, og vi har bada mye! Og så kommer mongolsken etter hvert tilbake, merker vi. Vi har fått snakka mye mongolsk allerede, selv om vi ikke har starta på språkskolen enda. Mongolerne er mye mer åpne og lettere nå enn om vinteren (det er vel nordmenn også), og vi har hatt mange mongolere innom her.
Og så må dere være med å be for en annen utenlandsk familie som venter baby om tre mnd. Hun er ikke helt i form, og hun vet ikke om alt er i orden med babyen. De har ikke de samme mulighetene for å reise hjem som vi har, i alle fall er det vanskelig. Så hun skal føde her i Mongolia, noe jeg er veldig glad for at jeg slapp! (Vi ser at vi har det veldig godt som utsendinger for NLM, og er så glad for at vi fikk muligheten til å reise hjem og føde i Norge!) Be om at det går bra med babyen deres, at mora må komme til krefter og at hele familien må bli bevart!
Vi er glad for at vi er friske og har det bra, og heldigvis ser det ut som barna, inkudert Sigrid, takler varmen godt!
Kjersti
Og ca. 200 fluer har vi nok slått i dag! Jeg er egentlig veldig glad for at jeg har vokst opp på gård og er vant med fluer og kuskit og sånn! Det er det overalt her. Men så møkkete som vi blir her, tror jeg ikke det går an å bli i Norge! Vi lever nesten i en sanddunge, og fin, tørr sand + litt vind, blanda med svette kropper; ja, det blir rett og slett veldig møkkete! Heldigvis kom trykket på vannet tilbake en dag her, så nå fungerer det bedre å dusje oss! Nå har jeg fått klagd litt, og det var godt; da sover jeg nok bedre!
Ellers har vi det bra. Vi har vært på større eller mindre turer nesten hver dag etter at vi kom hjem for en uke siden, og vi har bada mye! Og så kommer mongolsken etter hvert tilbake, merker vi. Vi har fått snakka mye mongolsk allerede, selv om vi ikke har starta på språkskolen enda. Mongolerne er mye mer åpne og lettere nå enn om vinteren (det er vel nordmenn også), og vi har hatt mange mongolere innom her.
Og så må dere være med å be for en annen utenlandsk familie som venter baby om tre mnd. Hun er ikke helt i form, og hun vet ikke om alt er i orden med babyen. De har ikke de samme mulighetene for å reise hjem som vi har, i alle fall er det vanskelig. Så hun skal føde her i Mongolia, noe jeg er veldig glad for at jeg slapp! (Vi ser at vi har det veldig godt som utsendinger for NLM, og er så glad for at vi fikk muligheten til å reise hjem og føde i Norge!) Be om at det går bra med babyen deres, at mora må komme til krefter og at hele familien må bli bevart!
Vi er glad for at vi er friske og har det bra, og heldigvis ser det ut som barna, inkudert Sigrid, takler varmen godt!
Kjersti
onsdag, juli 25, 2007
Nyter livet
Nå for tiden lever vi sakte. Det er ganske godt i grunnen, etter å ha levd ganske raskt en stund. Å reise med fem små, er enda mer slitsomt enn å reise med fire, og å reise med fire er ikke å anbefale. Men sånn ble det nå for oss - vi har fem, og da må vi jo reise med dem dersom vi skal noe sted!
Forresten - de siste dagene har vi bare reist litt rundt omkring i nærheten av her vi bor - i Landcruiser - og det er stort sett bare deilig. Vi har vært på flere turer å bada, ridd kamel, kjørt opp i fjellene, og kjørt "litt" for langt på en tur vi skulle ta til ei elv borti her... (Fant ikke elva, og brukte ca 5 timer mer på turen enn vi hadde tenkt.)
By the way; sånn kan en stakkars misjonær se ut når han punkterer på en steppe.
Tenkte jeg skulle vise frem Sigrid igjen, ei våken lita jente som elsker oppmerksomhet - et trekk ho etter all sannsynlighet har etter mor si - og som stort sett er rolig hele tiden.
Vi koser oss sammen alle sammen, og nyter tiden frem mot språkstudier og arbeid tar til for fullt igjen. Det er godt å være til, - Selv om 40 grader kan bli i meste laget for en stakkars bonde med trang til å oppholde seg mye utendørs. Det går med en del vann.
Gjermund
Forresten - de siste dagene har vi bare reist litt rundt omkring i nærheten av her vi bor - i Landcruiser - og det er stort sett bare deilig. Vi har vært på flere turer å bada, ridd kamel, kjørt opp i fjellene, og kjørt "litt" for langt på en tur vi skulle ta til ei elv borti her... (Fant ikke elva, og brukte ca 5 timer mer på turen enn vi hadde tenkt.)
By the way; sånn kan en stakkars misjonær se ut når han punkterer på en steppe.
Tenkte jeg skulle vise frem Sigrid igjen, ei våken lita jente som elsker oppmerksomhet - et trekk ho etter all sannsynlighet har etter mor si - og som stort sett er rolig hele tiden.
Vi koser oss sammen alle sammen, og nyter tiden frem mot språkstudier og arbeid tar til for fullt igjen. Det er godt å være til, - Selv om 40 grader kan bli i meste laget for en stakkars bonde med trang til å oppholde seg mye utendørs. Det går med en del vann.
Gjermund
søndag, juli 22, 2007
Kjerstis tremåneders rapport
Ja, nå har vi opplevd så mye de siste tre mnd at jeg nesten ikke henger med! Det var veldig godt å være i Norge; i vår egen kultur, treffe familie, venner og bekjente, spise norsk mat, se norsk natur og å oppleve mye. Samtidig var det krevende å ikke være hjemme hos oss selv over så lang tid. Og så er jeg så lei av pakking! Jeg har fått bearbeidet mye i forhold til det å være her i Mongolia når jeg nå har hatt alt på avstand, og jeg kjenner jeg takler det mye bedre nå enn før! Det er veldig godt å kjenne! Det har naturligvis også med at jeg ikke er gravid lenger, så jeg ikke kjenner så mye rare lukter og ikke er så ”hormonell.” Jeg tror jeg klarer å ”godta” forskjellen (at vi er rike og de fleste her er fattige) nå på en slik måte at jeg ikke går og tenker på det hele tiden (det må jeg visst for å overleve her). Og merkelig nok tror jeg at respekten jeg har for mongolene rundt meg har blitt større ved å se på dem som mennesker på likt nivå med meg selv i stedet for å alltid gå og synes synd på dem! Det var i alle fall veldig fint å møte dem igjen, og godt å kjenne at vi var velkommen tilbake! Og så var det så trivelig å møte de norske kollegaene våre igjen!
Jeg har ikke skrevet på 3 mnd. nå, så jeg har mye å si! Det største som har hendt på disse tre mnd. var å få lille Sigrid! Hun er en stor velsignelse som absolutt er verdt et tungt svangerskap! Hun er ei rolig jente, hun sover mye og skriker nesten ingenting! Smile kunne hun alt da hun var 4 dager gammel! Sigrid ble døpt 1. juli i Drammen Misjonssenter (NLMs forsamling). Det var en veldig fin dag! Hun var nok den av oss som takla reisa best av oss alle. Hun synes visst at det er helt fint å være i Mongolia også! Jeg var så stolt når jeg kunne vise henne fram til folk i kirka i dag!
Jeg må si noe om den grusomme reisa og da. Når vi starta kjøret på Gardermoen, så jeg meg rundt på familien min og alt pikk-pakket og tenkte: ”Dette er jo sprøtt! Vi reiser så langt med fly med 5 unger fra 7 år og nedover! Det er ikke rart at vi blir sett på og kommentert overalt!” I tillegg til 5 barn, hadde vi med 7 store kofferter, 6 små, bilstol, vogn, 4 barnesekker, stelleveske, håndveske, kameraveske, liten kjølebag for vaksinene, pass og billetter, og traktorer og Kanille i hendene på ungene. Til sammen over 200 kg! Så mye at vi måtte kjøre 3 store bagasjetriller for å få plass til alt! Og det var ikke lett i Bejing, når vi i tillegg skulle trille vogn og passe på 5 barn, og blant så mye folk! Det er et luksusproblem å ha så mye å passe på, da. Men vi er visst sprø! Og heldigvis var det engler med oss!
Av og til tenker jeg; hva er det vi utsetter barna våre for? Og det er ganske forferdelig med timer med venting, sjekking og kontroller, flying, igjen sjekking, venting, sjekking, venting, flying…… En del krangling, skriking etc. hører dessverre også med…. Men tross alt er de dagene med slik reising kort tid i forhold til de åra vi er her i Mongolia, og her har vi det veldig bra! Barna er så lykkelige over å ha kommet hjem, og de har blitt mer harmoniske nå. Mongolia har blitt en del av dem, og jeg ser mer nå hvor fint det egentlig er! Det er mye positivt med å vokse opp i 2 (eller egentlig 3) kulturer, og vi vil prøve å ta vare på det verdifulle!
Vi opplevde noe komisk også på turen, da! Som når vi i panikk begynte å lete etter Håvard da vi kom ut av heisen i Amsterdam, og fant ham på Gjermunds skuldre! Og når vi i Kina ble spurt om noen av guttene var tvillinger, og en spurte om de var trillinger! Og når vi ble spurt om det var Ragnhild eller jeg som var mora til Sigrid…! Ser jeg ut som en bestemor? Det er nok ikke bare vi som synes det er vanskelig å se forskjell på og aldersbestemme kinesere! De synes visst det om oss også! Og det var visst et stort unntak å ha så mange barn i Kina, fikk vi merke!
Vi fikk erfare at vi ikke reiste alene på denne turen! For meg var det trosstyrkende å oppleve hvordan Gud ordna opp da vi fant ut at flyet vårt faktisk hadde gått for 5 timer siden! Vi hadde sjekka ut av hotellet i Bejing, glad for at vi kom oss på bussen i tide. Gjermund så plutselig at han hadde tatt feil av tida! Jeg regna med at nye billetter (når det en gang gikk et fly) ville koste en formue, og jeg så tusenlappene flakse bort! Og vi hadde ikke mat og ikke husrom, og med så mange er det ikke bare å lete til man finner noe! Det var bare en ting jeg kunne gjøre: Stole på at Jesus ville hjelpe oss! Stakkars Gjermund, han var så fortvila over seg selv og situasjonen, der han stod med ansvar for kone og 5 barn. Jeg prøvde å si til ham og barna (og meg selv) at ”Jesus er med oss, han vil ordne opp for oss!” Og jeg tenkte på det som stod i Matteus 28 at ”Se jeg er med dere alle dager.” På flyplassen fant vi et par sitteplasser, og jeg og barna ble der, mens Gjermund løp rundt på flyplassen og fant riktig kontor. Da han kom tilbake så det ikke ut som han regna med at jeg ble fornøyd med den løsninga han hadde. ”Neste fly går i overmorgen. Hva tror du vi skal gjøre?” Jeg fant fort ut at 30 timer med tog til UB ikke hjalp oss fortere frem og det var heller ikke noe godt alternativ med så mange små barn. Men så hadde han fått ”bytta” flybillettene ute å betale noe! Selv om vi selv var skyld i at vi mista flyet! Noen synes nok jeg er naiv, men jeg tror Jesus var med og ordna det! Så da ble vi i Bejing i 2 dager til. Og jeg tror det var Jesus som ordna med at det var rom for oss på hotellet også! 2 gode rom med dør mellom, og det var svømmebasseng og lekeapparat der! Jeg tror han så at vi trengte litt ferie, og at vi trengte tid for å flytte klokka 6 timer, selv om det kosta litt.
Den dagen vi endelig skulle dra til Mongolia, opplevde vi at flyet måtte snu når vi hadde kommet halvveis. Vi hadde ikke fått det med oss, og trodde vi skulle til å lande i UB da vi hørte over høyttaleren at vi skulle lande i Bejing. For en skuffelse! Barna hylskrek, og jeg gråt jeg også. Jeg var så sliten etter å ha sovet bare 3 timer om natta fordi jeg hadde vært så spent på reisa. Vi hadde vært oppe siden 05.30, og vi orka ikke tanken på enda mer opphold på den varme, overbefolka flyplassen i Bejing, med timer med venting og sjekking. Vi hadde gleda oss sånn til å komme fram! ”Hvorfor må vi oppleve dette, Jesus?” spurte jeg. Jeg tenkte på noe Gjermund hadde lest høyt dagen før: ”Bare godhet og miskunnhet skal følge deg…” (Salme 23). Kanskje skulle vi oppleve godhet og miskunnhet i dag? Jeg syntes vi fikk det. Det var så mange trivelige folk som hjalp oss, og vi fikk bl.a. bli kjent med en nederlandsk familie boende i UB. Flyselskapet kjørte alle passasjerene etter hvert til et hotell der vi fikk lunsj, middag og senger så vi fikk hvila oss. Jeg syntes jeg fikk enda en bekreftelse på at Jesus var med oss.
Og enda større ble gleden, både hos oss voksne og hos barna, over å komme til Mongolia! Det gjorde vi like før midnatt samme kveld. Vi lærte at Jesus har omsorg for oss, at vi kan stole på ham tross alle omstendigheter! Og vi kjente enda tydeligere at Mongolia er hjemme nå!
Kjersti
Jeg har ikke skrevet på 3 mnd. nå, så jeg har mye å si! Det største som har hendt på disse tre mnd. var å få lille Sigrid! Hun er en stor velsignelse som absolutt er verdt et tungt svangerskap! Hun er ei rolig jente, hun sover mye og skriker nesten ingenting! Smile kunne hun alt da hun var 4 dager gammel! Sigrid ble døpt 1. juli i Drammen Misjonssenter (NLMs forsamling). Det var en veldig fin dag! Hun var nok den av oss som takla reisa best av oss alle. Hun synes visst at det er helt fint å være i Mongolia også! Jeg var så stolt når jeg kunne vise henne fram til folk i kirka i dag!
Jeg må si noe om den grusomme reisa og da. Når vi starta kjøret på Gardermoen, så jeg meg rundt på familien min og alt pikk-pakket og tenkte: ”Dette er jo sprøtt! Vi reiser så langt med fly med 5 unger fra 7 år og nedover! Det er ikke rart at vi blir sett på og kommentert overalt!” I tillegg til 5 barn, hadde vi med 7 store kofferter, 6 små, bilstol, vogn, 4 barnesekker, stelleveske, håndveske, kameraveske, liten kjølebag for vaksinene, pass og billetter, og traktorer og Kanille i hendene på ungene. Til sammen over 200 kg! Så mye at vi måtte kjøre 3 store bagasjetriller for å få plass til alt! Og det var ikke lett i Bejing, når vi i tillegg skulle trille vogn og passe på 5 barn, og blant så mye folk! Det er et luksusproblem å ha så mye å passe på, da. Men vi er visst sprø! Og heldigvis var det engler med oss!
Av og til tenker jeg; hva er det vi utsetter barna våre for? Og det er ganske forferdelig med timer med venting, sjekking og kontroller, flying, igjen sjekking, venting, sjekking, venting, flying…… En del krangling, skriking etc. hører dessverre også med…. Men tross alt er de dagene med slik reising kort tid i forhold til de åra vi er her i Mongolia, og her har vi det veldig bra! Barna er så lykkelige over å ha kommet hjem, og de har blitt mer harmoniske nå. Mongolia har blitt en del av dem, og jeg ser mer nå hvor fint det egentlig er! Det er mye positivt med å vokse opp i 2 (eller egentlig 3) kulturer, og vi vil prøve å ta vare på det verdifulle!
Vi opplevde noe komisk også på turen, da! Som når vi i panikk begynte å lete etter Håvard da vi kom ut av heisen i Amsterdam, og fant ham på Gjermunds skuldre! Og når vi i Kina ble spurt om noen av guttene var tvillinger, og en spurte om de var trillinger! Og når vi ble spurt om det var Ragnhild eller jeg som var mora til Sigrid…! Ser jeg ut som en bestemor? Det er nok ikke bare vi som synes det er vanskelig å se forskjell på og aldersbestemme kinesere! De synes visst det om oss også! Og det var visst et stort unntak å ha så mange barn i Kina, fikk vi merke!
Vi fikk erfare at vi ikke reiste alene på denne turen! For meg var det trosstyrkende å oppleve hvordan Gud ordna opp da vi fant ut at flyet vårt faktisk hadde gått for 5 timer siden! Vi hadde sjekka ut av hotellet i Bejing, glad for at vi kom oss på bussen i tide. Gjermund så plutselig at han hadde tatt feil av tida! Jeg regna med at nye billetter (når det en gang gikk et fly) ville koste en formue, og jeg så tusenlappene flakse bort! Og vi hadde ikke mat og ikke husrom, og med så mange er det ikke bare å lete til man finner noe! Det var bare en ting jeg kunne gjøre: Stole på at Jesus ville hjelpe oss! Stakkars Gjermund, han var så fortvila over seg selv og situasjonen, der han stod med ansvar for kone og 5 barn. Jeg prøvde å si til ham og barna (og meg selv) at ”Jesus er med oss, han vil ordne opp for oss!” Og jeg tenkte på det som stod i Matteus 28 at ”Se jeg er med dere alle dager.” På flyplassen fant vi et par sitteplasser, og jeg og barna ble der, mens Gjermund løp rundt på flyplassen og fant riktig kontor. Da han kom tilbake så det ikke ut som han regna med at jeg ble fornøyd med den løsninga han hadde. ”Neste fly går i overmorgen. Hva tror du vi skal gjøre?” Jeg fant fort ut at 30 timer med tog til UB ikke hjalp oss fortere frem og det var heller ikke noe godt alternativ med så mange små barn. Men så hadde han fått ”bytta” flybillettene ute å betale noe! Selv om vi selv var skyld i at vi mista flyet! Noen synes nok jeg er naiv, men jeg tror Jesus var med og ordna det! Så da ble vi i Bejing i 2 dager til. Og jeg tror det var Jesus som ordna med at det var rom for oss på hotellet også! 2 gode rom med dør mellom, og det var svømmebasseng og lekeapparat der! Jeg tror han så at vi trengte litt ferie, og at vi trengte tid for å flytte klokka 6 timer, selv om det kosta litt.
Den dagen vi endelig skulle dra til Mongolia, opplevde vi at flyet måtte snu når vi hadde kommet halvveis. Vi hadde ikke fått det med oss, og trodde vi skulle til å lande i UB da vi hørte over høyttaleren at vi skulle lande i Bejing. For en skuffelse! Barna hylskrek, og jeg gråt jeg også. Jeg var så sliten etter å ha sovet bare 3 timer om natta fordi jeg hadde vært så spent på reisa. Vi hadde vært oppe siden 05.30, og vi orka ikke tanken på enda mer opphold på den varme, overbefolka flyplassen i Bejing, med timer med venting og sjekking. Vi hadde gleda oss sånn til å komme fram! ”Hvorfor må vi oppleve dette, Jesus?” spurte jeg. Jeg tenkte på noe Gjermund hadde lest høyt dagen før: ”Bare godhet og miskunnhet skal følge deg…” (Salme 23). Kanskje skulle vi oppleve godhet og miskunnhet i dag? Jeg syntes vi fikk det. Det var så mange trivelige folk som hjalp oss, og vi fikk bl.a. bli kjent med en nederlandsk familie boende i UB. Flyselskapet kjørte alle passasjerene etter hvert til et hotell der vi fikk lunsj, middag og senger så vi fikk hvila oss. Jeg syntes jeg fikk enda en bekreftelse på at Jesus var med oss.
Og enda større ble gleden, både hos oss voksne og hos barna, over å komme til Mongolia! Det gjorde vi like før midnatt samme kveld. Vi lærte at Jesus har omsorg for oss, at vi kan stole på ham tross alle omstendigheter! Og vi kjente enda tydeligere at Mongolia er hjemme nå!
Kjersti
lørdag, juli 21, 2007
Innholdsrik dag
I dag har vært en god dag igjen. Det er godt å være tilbake i Mongolia. Det går an å leve med forferdelig dårlig trykk i vannrøra, etter et døgn uten vann i det hele tatt og strømmangel i deler av tiden. Det er bare å reise til en elv og vaske seg der, og gjøre sitt fornøyelige i forskjellige busker langt fra sitt eget hus.
Vi har vært på besøk hos han som steller dyra våre også. Det var moro. Han hentet inn Bamse, så vi fikk se ham, og han har jammen lagt på seg! Han syntes jeg var flink da jeg klarte å peke ut min egen hest i en flokk på seks. Og jeg skal innrømme at jeg ikke var helt sikker!
Sånn ser Bamse ut nå, det riktig skinner av ham. Men han er visst ikke så god å ri lenger... Lang tid uten sal på ryggen får visst en hest til å ville noe annet enn rytteren i starten fikk jeg forståelsen av.
Jeg har i lengre tid lovet ungene både det ene og det andre, og i dag holdt jeg to løfter. Jeg skiftet karmene i sandkassa, slik at de råtne maurtrukne greiene som lå der fra før ble erstattet av litt høyere plankekanter. Til uka skal vi finne oss en sanddunge (burde ikke akkurat by på problemer) og fylle på med en kubikk eller to. Da blir det nok liv i leiren tenker jeg.
For det andre kom det fugler til gårds i dag. Så kyllinger på markedet i går, og var innom i dag og kjøpte fem stykker. Det var superpopulært! Hus og innhegning (med tak for hauk) ble møysommelig rengjort og opppusset med svært ivrig deltakelse fra de tre eldste. "Så nå er det bare grisene igjen," som Ragnhild så vennlig minnet meg om...
Her er de nye krekene kommet innenfor trygge inngjerdinger og innenfor Ragnhilds omsorgsområde. Spørs om de ikke blir både tamme og store de her!
Det å holde flere typer dyr slik vi gjør nå, er ganske lærerikt. De mongolske synes det er kjempemoro at vi gjør det, og dyra gir ofte gode anledninger til å bli kjent med mongolere, siden de stort sett alle sammen har en genuin interesse for dyr. Dessuten gir det meg en del erfaringer rent faglig, da jeg stadig oppdager ting jeg ikke har tenkt på før, men som mongolene strever med til daglig. I tillegg gir det meg anledning til å stille masse spørsmål - jeg har jo dyr selv, så selvfølgelig lurer jeg på ting! Og mongolene svarer villig vekk og gir meg masse "gratis" lærdom, som jeg sikkert ikke finner i noen bok, om hvordan de lever livene sine, om hva som er viktig for dem og om hvordan de tenker og hva som ligger til grunn for de avgjørelsene de tar i enkelte sammenhenger. Så dyra våre er ikke bare for moro.
Her er det et bilde fra tilberedelsen av et mongolsk måltid vi åt i dag - kokt ved hjelp av varme steiner som ble lagt i gryta sammen med maten som bestod av kjøtt, poteter og grønnsaker. Jeg fikk det beste kjøttstykket (siden jeg var den eneste mannlige gjesten) - det vil si det stykket som for det meste bestod av fett. Og når man vet at det er gitt deg spesielt, for å gjøre ære på deg, da eter du selvfølgelig og takker og skryter av den utmerkede maten. Selv om du sliter så du nærmest brekker deg mens stuntet pågår. Vi fikk også kamelmelk (syrnet sådann - svært smakfull!) og en type ost... Ja Alf - helt sikkert DEN osten. Om det var det ene eller det andre som gav utslaget vet jeg ikke, men jeg slåss altså med tarmtottene mine for øyeblikket da de - etter hva jeg forstår - mener de gjør seg bedre utvortes enn innvortes.
Gjermund
Vi har vært på besøk hos han som steller dyra våre også. Det var moro. Han hentet inn Bamse, så vi fikk se ham, og han har jammen lagt på seg! Han syntes jeg var flink da jeg klarte å peke ut min egen hest i en flokk på seks. Og jeg skal innrømme at jeg ikke var helt sikker!
Sånn ser Bamse ut nå, det riktig skinner av ham. Men han er visst ikke så god å ri lenger... Lang tid uten sal på ryggen får visst en hest til å ville noe annet enn rytteren i starten fikk jeg forståelsen av.
Jeg har i lengre tid lovet ungene både det ene og det andre, og i dag holdt jeg to løfter. Jeg skiftet karmene i sandkassa, slik at de råtne maurtrukne greiene som lå der fra før ble erstattet av litt høyere plankekanter. Til uka skal vi finne oss en sanddunge (burde ikke akkurat by på problemer) og fylle på med en kubikk eller to. Da blir det nok liv i leiren tenker jeg.
For det andre kom det fugler til gårds i dag. Så kyllinger på markedet i går, og var innom i dag og kjøpte fem stykker. Det var superpopulært! Hus og innhegning (med tak for hauk) ble møysommelig rengjort og opppusset med svært ivrig deltakelse fra de tre eldste. "Så nå er det bare grisene igjen," som Ragnhild så vennlig minnet meg om...
Her er de nye krekene kommet innenfor trygge inngjerdinger og innenfor Ragnhilds omsorgsområde. Spørs om de ikke blir både tamme og store de her!
Det å holde flere typer dyr slik vi gjør nå, er ganske lærerikt. De mongolske synes det er kjempemoro at vi gjør det, og dyra gir ofte gode anledninger til å bli kjent med mongolere, siden de stort sett alle sammen har en genuin interesse for dyr. Dessuten gir det meg en del erfaringer rent faglig, da jeg stadig oppdager ting jeg ikke har tenkt på før, men som mongolene strever med til daglig. I tillegg gir det meg anledning til å stille masse spørsmål - jeg har jo dyr selv, så selvfølgelig lurer jeg på ting! Og mongolene svarer villig vekk og gir meg masse "gratis" lærdom, som jeg sikkert ikke finner i noen bok, om hvordan de lever livene sine, om hva som er viktig for dem og om hvordan de tenker og hva som ligger til grunn for de avgjørelsene de tar i enkelte sammenhenger. Så dyra våre er ikke bare for moro.
Her er det et bilde fra tilberedelsen av et mongolsk måltid vi åt i dag - kokt ved hjelp av varme steiner som ble lagt i gryta sammen med maten som bestod av kjøtt, poteter og grønnsaker. Jeg fikk det beste kjøttstykket (siden jeg var den eneste mannlige gjesten) - det vil si det stykket som for det meste bestod av fett. Og når man vet at det er gitt deg spesielt, for å gjøre ære på deg, da eter du selvfølgelig og takker og skryter av den utmerkede maten. Selv om du sliter så du nærmest brekker deg mens stuntet pågår. Vi fikk også kamelmelk (syrnet sådann - svært smakfull!) og en type ost... Ja Alf - helt sikkert DEN osten. Om det var det ene eller det andre som gav utslaget vet jeg ikke, men jeg slåss altså med tarmtottene mine for øyeblikket da de - etter hva jeg forstår - mener de gjør seg bedre utvortes enn innvortes.
Gjermund
torsdag, juli 19, 2007
Hjemme!
Endelig er vi hjemme igjen! Etter flerfoldige turer att og fram mellom hotell og flyplassen i Beijing, og et mislykket forsøk på å nå flyplassen i Beijing (flyet vårt lettet, fløy en stund og gjorde vendereis), nok et opphold på et hotell i Beijing (denne gangen et ganske ekkelt et) kom vi oss endelig til Mongolia sent tirsdags kveld eller tidlig onsdags morgen eller hva det til slutt ble. Der ble vi møtt med beskjeden om at visumene våre var gått ut, noe som skapte rimelig mye unødvendig stress. Men det var ikke riktig - Kjersti hadde hele to dager igjen av visumtiden sin!
Så bar det til gjestehuset i UBen natts søvn og deretter tur til Darkhan. Vi hadde litt forskjellig opplevelse av å komme hit til landet igjen, men etter å ha kommet til huset "vårt" i Darkhan (med det høyeste ugresset jeg har sett rundt) var vi enige om at "dette var godt!". Så nå går vi litt på sparebluss alle sammen - i dag hareg for eksempel bare slått ugras og vegetasjon rundt huset med en ljå jeg fant, kjørt bort litt stein fra et hull som er gravd i hagen, kjørt litt møkk i det samme hullet og hogd en dl grener som ligger til tørk på stalltaket (kan bli et bra fòrtilskudd til sauene til vinters).
Så har vi truffet en del venner igjen her oppe. I går var det jo de norske først og fremst, men i dag har vi også truffet en del mongolske. Kjersti har til og med fått litt opplæring i hvordan mongolene lærer barna sine å bli "husreine"...
Midt oppi alt det gode og glade, er det litt rart og trist at Anne Ellen ikke er her, og vi snakket om henne da vi kjørte forbi huset hennes. Håvard mente vi ikke kunne si noe om hvor hun er, "for ho er jo sammen med Jesus," som han sa.
En annen trist ting, det er at Sebastian (ettåringen vår) har reist, og at Anna (Ragnhilds lærer) reiste til UB i dag for å returnere til Norge. Jeg har faktisk ikke prøvd å være i Mongolia uten Anna før jeg - og jeg kjenner at det ikke er så lett å forstå at det nå er en helt ny epoke som begynner. Det føles som det har skjedd så mye her, og jeg som forventet å finne alt som det var da jeg dro! (ikke helt da men, det kjennes litt slik ut nå...)
Ja, ja - i morgen skal jeg på markedet å kjøpe maling til stallen pluss diverse andre ting, og til uka skal jeg begynne på å tenke på "fremover". Trur nok ikke det blir språkstudier på språkskolen i 100 prosent stilling med en gang. Har lyst til å være litt sammen med mongolene på kontoret også. Så får vi se om det viser seg å være rett, eller om jeg "hopper av" og blir student på heltid igjen.
Gjermund
Så bar det til gjestehuset i UBen natts søvn og deretter tur til Darkhan. Vi hadde litt forskjellig opplevelse av å komme hit til landet igjen, men etter å ha kommet til huset "vårt" i Darkhan (med det høyeste ugresset jeg har sett rundt) var vi enige om at "dette var godt!". Så nå går vi litt på sparebluss alle sammen - i dag hareg for eksempel bare slått ugras og vegetasjon rundt huset med en ljå jeg fant, kjørt bort litt stein fra et hull som er gravd i hagen, kjørt litt møkk i det samme hullet og hogd en dl grener som ligger til tørk på stalltaket (kan bli et bra fòrtilskudd til sauene til vinters).
Så har vi truffet en del venner igjen her oppe. I går var det jo de norske først og fremst, men i dag har vi også truffet en del mongolske. Kjersti har til og med fått litt opplæring i hvordan mongolene lærer barna sine å bli "husreine"...
Midt oppi alt det gode og glade, er det litt rart og trist at Anne Ellen ikke er her, og vi snakket om henne da vi kjørte forbi huset hennes. Håvard mente vi ikke kunne si noe om hvor hun er, "for ho er jo sammen med Jesus," som han sa.
En annen trist ting, det er at Sebastian (ettåringen vår) har reist, og at Anna (Ragnhilds lærer) reiste til UB i dag for å returnere til Norge. Jeg har faktisk ikke prøvd å være i Mongolia uten Anna før jeg - og jeg kjenner at det ikke er så lett å forstå at det nå er en helt ny epoke som begynner. Det føles som det har skjedd så mye her, og jeg som forventet å finne alt som det var da jeg dro! (ikke helt da men, det kjennes litt slik ut nå...)
Ja, ja - i morgen skal jeg på markedet å kjøpe maling til stallen pluss diverse andre ting, og til uka skal jeg begynne på å tenke på "fremover". Trur nok ikke det blir språkstudier på språkskolen i 100 prosent stilling med en gang. Har lyst til å være litt sammen med mongolene på kontoret også. Så får vi se om det viser seg å være rett, eller om jeg "hopper av" og blir student på heltid igjen.
Gjermund
søndag, juli 15, 2007
Dustemikkel på tur
På tide med en liten oppdatering. Ikke minst for min egen del kanskje. Har vært på tur vet de! Eller er på tur, som dere kanksje ikke vet. Mange trodde sikkert vi var godt og vel fremme nå. Og det hadde vi vært, om ikke jeg hadde vært med!
Det begynte på Gardermoen. Der bruka vi både godt å vel av sikkerhetsfolkenes serviceinstilling og vile til hjelpsomhet for den dagen. Ikke så rart det, når sju folk skal ha belter av, bamser og leketøy, barnevogn og masse kofferter gjennom røntgenmaskina på en gang, før de så skal ha belter på, leker og bamser i kofferter igjen og rett unge vil ha rett ting og alt skal helst skje NÅ!
Da vi kom til Amsterdam va neste fly forsinket. Ikke mye - bare to timer, men nok til at det tappet oss for ennå litt mer av det vi skulle ha spart opp av krefter på forhånd.
Så kom vi til Beijing. Etter en forholdsvis lang flytur vil jeg si. Og i Beiing var det bare å parkere hele familien i en krok lengst unna alle de nysgjerrige besøkende som så gjerne vil se på (og helst ta på) ALLE disse små lyshårete ungene. Noe d som regel protesterer høylydt på.
Selv sprang jeg fra kontor til kontor for å få veksla inn en knust koffert i en erstatning, finne plass til å oppbevare bagasjen på og så hadde jeg tenkt å ordne med billettene til slutt, for de trengte en bemerkning i seg siden vi har utsatt utreisen litt vet de. Men da jeg ikke hadde klart hverken koffertveksling eller bagasjegreier, og til slutt fant ut av det med bagasjen likevel og tok en oppsummering av situasjonen, fant jeg ut at det på bakgrunn av Kjerstis psykiske tilstand var tilrådelig å avvente billettbehandling.
Det var der det glapp.
Jeg har nemlig gått i den tro at det bare er en avgang til Ulaanbaatar fra Beijing, og at den er klokken 5 på ettermiddagen... Det er det ikke.
Av og til går flyet klokken 08:50 om morgenen. Det gjorde det i dag. Men da sov jeg i sengen min på hotellet. Og det gjorde de andre også. Så da vi kom til flyplassen var det bare å snu, reise tilbake til hotellet og håpe at de hadde mulighet til å huse oss et par dager til. For neste fly med plass til oss går ikke før på tirsdagsmorgenen...
Jeg kan jo selvfølgelig komme med en masse forklaringer om hvor slitne vi var og hvor stressa situasjonen var og alt sånt, men det trur jeg ikke jeg gidder. Ikke gidder jeg å prøve å holde dette skjult heller. Dere finner det ut likevel. Derfor er det bare å begynne å le med en gang. Og ja - jeg er enig: At det går an å være så fjern!
Gjermund
Det begynte på Gardermoen. Der bruka vi både godt å vel av sikkerhetsfolkenes serviceinstilling og vile til hjelpsomhet for den dagen. Ikke så rart det, når sju folk skal ha belter av, bamser og leketøy, barnevogn og masse kofferter gjennom røntgenmaskina på en gang, før de så skal ha belter på, leker og bamser i kofferter igjen og rett unge vil ha rett ting og alt skal helst skje NÅ!
Da vi kom til Amsterdam va neste fly forsinket. Ikke mye - bare to timer, men nok til at det tappet oss for ennå litt mer av det vi skulle ha spart opp av krefter på forhånd.
Så kom vi til Beijing. Etter en forholdsvis lang flytur vil jeg si. Og i Beiing var det bare å parkere hele familien i en krok lengst unna alle de nysgjerrige besøkende som så gjerne vil se på (og helst ta på) ALLE disse små lyshårete ungene. Noe d som regel protesterer høylydt på.
Selv sprang jeg fra kontor til kontor for å få veksla inn en knust koffert i en erstatning, finne plass til å oppbevare bagasjen på og så hadde jeg tenkt å ordne med billettene til slutt, for de trengte en bemerkning i seg siden vi har utsatt utreisen litt vet de. Men da jeg ikke hadde klart hverken koffertveksling eller bagasjegreier, og til slutt fant ut av det med bagasjen likevel og tok en oppsummering av situasjonen, fant jeg ut at det på bakgrunn av Kjerstis psykiske tilstand var tilrådelig å avvente billettbehandling.
Det var der det glapp.
Jeg har nemlig gått i den tro at det bare er en avgang til Ulaanbaatar fra Beijing, og at den er klokken 5 på ettermiddagen... Det er det ikke.
Av og til går flyet klokken 08:50 om morgenen. Det gjorde det i dag. Men da sov jeg i sengen min på hotellet. Og det gjorde de andre også. Så da vi kom til flyplassen var det bare å snu, reise tilbake til hotellet og håpe at de hadde mulighet til å huse oss et par dager til. For neste fly med plass til oss går ikke før på tirsdagsmorgenen...
Jeg kan jo selvfølgelig komme med en masse forklaringer om hvor slitne vi var og hvor stressa situasjonen var og alt sånt, men det trur jeg ikke jeg gidder. Ikke gidder jeg å prøve å holde dette skjult heller. Dere finner det ut likevel. Derfor er det bare å begynne å le med en gang. Og ja - jeg er enig: At det går an å være så fjern!
Gjermund
torsdag, juni 28, 2007
Ufattelig - og trist
Dette er tredje gangen denne uken jegprøver og skrive et innlegg. Vi fikk den ufattelig triste beskjeden om at vår kjære kollega Anne Ellen Lello er død, og dermed ble det liksom ikke så lett å tenke på noe annet, samtidig som jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle ordlegge meg.
Vi har fått spørsmål fra hjemmeledelsen om vi kan tenke oss å være til stede ved begravelsen hennes, noe vi selvsagt takket ja til. Dermed vil nok utreisen vår bli noe utsatt. Ennå vet vi ikke sikkert når vi reiser.
Jeg tror jeg må få være så frimodig at jeg minner leserne på at det nå er mange som kan trenge litt ekstra omtanke og forbønn. Da tenker jeg spesielt på Anne Ellens familie og venner, og de som fant henne og har hatt ekstra tunge dager på feltet i Mongolia.
Ellers har vi hatt barnedåp for vesle Sigrid i Misjonssenteret i Drammen i helga. Det var veldig trivelig, og vi setter pris på denne forsamlinga som vi føler er litt "vår", selv om vi aldri har bodd her. Det er godt å være sammen med venner når man feirer store dager i livene sine.
Nå skal vi ennå en stund nyte gode dager her hos min familie, før vi reiser hjem til "halmhuset" vårt i Darkhan - til nye planer og utfordringer. Jeg skal forbedre stallen litt - tenker å lage en egen binge både til sauene og geitene. Også trenger jeg et lagersystem tror jeg - kanskje jeg skal lage noen skikkelige hyller der inne...
Gjermund
Vi har fått spørsmål fra hjemmeledelsen om vi kan tenke oss å være til stede ved begravelsen hennes, noe vi selvsagt takket ja til. Dermed vil nok utreisen vår bli noe utsatt. Ennå vet vi ikke sikkert når vi reiser.
Jeg tror jeg må få være så frimodig at jeg minner leserne på at det nå er mange som kan trenge litt ekstra omtanke og forbønn. Da tenker jeg spesielt på Anne Ellens familie og venner, og de som fant henne og har hatt ekstra tunge dager på feltet i Mongolia.
Ellers har vi hatt barnedåp for vesle Sigrid i Misjonssenteret i Drammen i helga. Det var veldig trivelig, og vi setter pris på denne forsamlinga som vi føler er litt "vår", selv om vi aldri har bodd her. Det er godt å være sammen med venner når man feirer store dager i livene sine.
Nå skal vi ennå en stund nyte gode dager her hos min familie, før vi reiser hjem til "halmhuset" vårt i Darkhan - til nye planer og utfordringer. Jeg skal forbedre stallen litt - tenker å lage en egen binge både til sauene og geitene. Også trenger jeg et lagersystem tror jeg - kanskje jeg skal lage noen skikkelige hyller der inne...
Gjermund
mandag, juni 25, 2007
Guttetur
I natt overnatter Ola og Ragnhild på setra. De fikk bli med tanta si, og gleda seg veldig til det. Spesielt Håvard syntes det var forskrekkelig urettferdig, så vi fant ut at vi gutta som ikke fikk være med kunne finne på noe morsomt sammen hjemme. Derfor la vi ut på tur - helt til elva! Der grilla vi, både marsmallows og pølser, og vi laga en liten "flåte" av pinner og gress - med en konglemann på, som Håvard seilte på elva med.
Det var stor stas og veldig moro for både far og sønner!
Her går gutta på tur - utstyrt med alt man måtte komme til å savne de neste to timene før leggetid.
Håvard med den flotte flåta vår - lastet med to kongler som er far og sønn, samt blomster til mor og kone...
Brennesle er ikke blant favorittfloraen, men forseres med armene - og hodet - høyt hevet. Fantastisk moro å gjøre noe ekstra (som kosta så forunderlig lite - uansett synsvinkel) med "bare" de to minste. Så trivelig å se at de storkoser seg!
Gjermund
Det var stor stas og veldig moro for både far og sønner!
Her går gutta på tur - utstyrt med alt man måtte komme til å savne de neste to timene før leggetid.
Håvard med den flotte flåta vår - lastet med to kongler som er far og sønn, samt blomster til mor og kone...
Brennesle er ikke blant favorittfloraen, men forseres med armene - og hodet - høyt hevet. Fantastisk moro å gjøre noe ekstra (som kosta så forunderlig lite - uansett synsvinkel) med "bare" de to minste. Så trivelig å se at de storkoser seg!
Gjermund
lørdag, juni 23, 2007
Grenser
Jeg har vært med å sette opp grenser. Jeg som egentlig er mest opptatt av å bryte ned barrierer og stengsler i folk (ikke av alle slag da) har de to siste dagene jobbet sammen med bestefar - og hundre tusen millioner fluer - med å sette opp et gjerde oppe i skogen. For å hindre dyr på fjellbeite fra å komme ned på innmarka til bøndene i her i dalen.
Det er tungt arbeid for en litt overvektig misjonær på hjemmeopphold det gitt! Men sikkert veldig, veldig sundt. Også er det forskrekkelig moro å gjøre noe som er nyttig! Noe som det blir noe synlig av, liksom. Selv om det der gjerdet oppe i skogen i Rennebu sikkert ikke får noen Guinessrekord i antall publikum...
Uansett; Jeg legger meg med to støle armer, noen liter svette lettere og med en god følelse av å ha "virka" et par dager. Fint ja.
Langt der fremme går bestefar. Han er 75 år snart - og sinnsykt sprek! Jeg tror det er mang en ungdom som måtte gitt seg i før han om de skulle fulgt ham i arbeidet ja.
Og se: så mye grønt!
Gjermund
Det er tungt arbeid for en litt overvektig misjonær på hjemmeopphold det gitt! Men sikkert veldig, veldig sundt. Også er det forskrekkelig moro å gjøre noe som er nyttig! Noe som det blir noe synlig av, liksom. Selv om det der gjerdet oppe i skogen i Rennebu sikkert ikke får noen Guinessrekord i antall publikum...
Uansett; Jeg legger meg med to støle armer, noen liter svette lettere og med en god følelse av å ha "virka" et par dager. Fint ja.
Langt der fremme går bestefar. Han er 75 år snart - og sinnsykt sprek! Jeg tror det er mang en ungdom som måtte gitt seg i før han om de skulle fulgt ham i arbeidet ja.
Og se: så mye grønt!
Gjermund
søndag, juni 17, 2007
lørdag, juni 16, 2007
Oj - lenge siden sist
Hjelpes min, som tida går! Jammen har det ikke gått en uke siden sist jeg skrev noe her inne. Det er kanskje ikke så rart da, egentlig. Med tanke på alle de papirene jeg har følt ansvar for å få i sin rette orden, samt røntging av ankel også videre, så går det noe tid. Innimellom alt det der skal det også brukes litt tid på å delta i det som skjer rundt oss her på gården til svigermor og svigerfar også (det er bare moro da), og det skal soves MYE. Jeg merker vi trenger mye hvile ja!
Her har vi spreke besteforeldre og oldeforeldre (til barna) som ikke vet hva godt de skal gjøre for oss, og som hjelper oss med mange ting. Kombinert med masse grønn natur rundt oss, og kjendte omgivelser på alle vis, har dette oppholdet i Norge gjort oss godt tror jeg. Selv om mange av oss nå begynner å føle dragning til Mongolia igjen - om enn en noe delt dragning...
I morgen skal vi en tur til Tustna der våre kjære venner, Inge og Marie, skal ha en markering i forhold til at de snart reiser til Frankrike for å starte språkopplæring for å reise til Mali. Det blir moro. Dessuten skal vi få hilse på henne som skal være ettåring i Mongolia kommende skoleår.
Også planlegger vi dåp for Sigrid før vi reiser ut. Det blir stas. I helga har Kjerstis søster vært på besøk med sin lille Hanna, det er moro for våre små. Hanna er deres første søskenbarn på morssiden, og et lite sjarmtroll som har erobret i alle fall Sondres hjerte!
Ja - det ser ut som om Hanna er betatt av sitt minste søskenbarn også! Vi koser oss, og nyter alt det pene. Samtidig gleder vi oss til å komme hjem (vi sier faktisk "hjem til Mongolia") og fortsette der vi slapp. Og ikke tenke mer på pass, vaksiner, visum og flybilletter på en stund!
Gjermund
Her har vi spreke besteforeldre og oldeforeldre (til barna) som ikke vet hva godt de skal gjøre for oss, og som hjelper oss med mange ting. Kombinert med masse grønn natur rundt oss, og kjendte omgivelser på alle vis, har dette oppholdet i Norge gjort oss godt tror jeg. Selv om mange av oss nå begynner å føle dragning til Mongolia igjen - om enn en noe delt dragning...
I morgen skal vi en tur til Tustna der våre kjære venner, Inge og Marie, skal ha en markering i forhold til at de snart reiser til Frankrike for å starte språkopplæring for å reise til Mali. Det blir moro. Dessuten skal vi få hilse på henne som skal være ettåring i Mongolia kommende skoleår.
Også planlegger vi dåp for Sigrid før vi reiser ut. Det blir stas. I helga har Kjerstis søster vært på besøk med sin lille Hanna, det er moro for våre små. Hanna er deres første søskenbarn på morssiden, og et lite sjarmtroll som har erobret i alle fall Sondres hjerte!
Ja - det ser ut som om Hanna er betatt av sitt minste søskenbarn også! Vi koser oss, og nyter alt det pene. Samtidig gleder vi oss til å komme hjem (vi sier faktisk "hjem til Mongolia") og fortsette der vi slapp. Og ikke tenke mer på pass, vaksiner, visum og flybilletter på en stund!
Gjermund
lørdag, juni 09, 2007
Skatt
Nå har jeg fått sånne sure skattepapirer igjen. Å avslutte et enmannsforetak uten og måtte låne seg langt inn i gjeldsmarkedet for å betale de ulike skatter og avgifter er tydeligvis ikke spesielt lett. Husker jeg drev å lurte på hva jeg skulle gjøre i fjor også da disse papirene kom ramlende ned i postkassa.
Hvert år nå har jeg vært sikker på at det må være noe galt, og at noen må ha regna feil - det går vel ikke an å måtte betale SÅÅÅ mye skatt vel? Og all denne trygden da gitt? Trygdeavgift hit og trygdeavgift hit - jeg trudde trygd var noe man FIKK jeg, ikke noe man betalte? Hva hjelper det å få en skarve tusenlapp for en unge i måneden, når man betaler det hele tilbake med renter i midten av neste år? Da må man virkelig stå på og ordne seg en haug av unger for å gå trydemessig i balanse...
Jeg liker ikke å klage (?) men synes det er irriterende at man i Norge har valgt å kalle alle disse avgiftene for "skatt". For hvem om jeg tør spørre? Kan ikke se annet enn at:
Det er liksom ikke mulig å "bygge seg opp" litt her i dette landet trur jeg, i alle fall ikke dersom man forsøker å drive ærlig og redelig i et lite foretak for seg selv. Det ender som regel opp med at de tar nesten alt...
Sånn er det bare. Det er et svare strev å få beholde penger nok til å dekke nødvendige utgifter som påløper i forbausende stor grad.
Ja, ja. Man må vel bare finne seg i at det er som det er. Det er vel i grunnen ikke så galt kanskje, sett i sammenheng med andre ting. At vi faktisk har inntekt å skatte av, lever i et land hvor man får den hjelpa man trenger, stort sett i hvert fall, og at man er i stand til å se på goder som egen datamaskin, minst en bil i hver familie, gratis skolegang og fri hver helg som naturligheter.
Så kanskje er det ikke helt dumt likevel, å betale skatt.
Selv om det noen ganger føles litt tungt, og man lurer på hvor alt man skulle skatte av er blitt av.
Til sist vil jeg bare si, at å kalle alle de kronene noen skal ha, for skatt - den er drøy. Dette derimot, det er en skatt jeg setter pris på...
Gjermund
Hvert år nå har jeg vært sikker på at det må være noe galt, og at noen må ha regna feil - det går vel ikke an å måtte betale SÅÅÅ mye skatt vel? Og all denne trygden da gitt? Trygdeavgift hit og trygdeavgift hit - jeg trudde trygd var noe man FIKK jeg, ikke noe man betalte? Hva hjelper det å få en skarve tusenlapp for en unge i måneden, når man betaler det hele tilbake med renter i midten av neste år? Da må man virkelig stå på og ordne seg en haug av unger for å gå trydemessig i balanse...
Jeg liker ikke å klage (?) men synes det er irriterende at man i Norge har valgt å kalle alle disse avgiftene for "skatt". For hvem om jeg tør spørre? Kan ikke se annet enn at:
Det er liksom ikke mulig å "bygge seg opp" litt her i dette landet trur jeg, i alle fall ikke dersom man forsøker å drive ærlig og redelig i et lite foretak for seg selv. Det ender som regel opp med at de tar nesten alt...
Sånn er det bare. Det er et svare strev å få beholde penger nok til å dekke nødvendige utgifter som påløper i forbausende stor grad.
Ja, ja. Man må vel bare finne seg i at det er som det er. Det er vel i grunnen ikke så galt kanskje, sett i sammenheng med andre ting. At vi faktisk har inntekt å skatte av, lever i et land hvor man får den hjelpa man trenger, stort sett i hvert fall, og at man er i stand til å se på goder som egen datamaskin, minst en bil i hver familie, gratis skolegang og fri hver helg som naturligheter.
Så kanskje er det ikke helt dumt likevel, å betale skatt.
Selv om det noen ganger føles litt tungt, og man lurer på hvor alt man skulle skatte av er blitt av.
Til sist vil jeg bare si, at å kalle alle de kronene noen skal ha, for skatt - den er drøy. Dette derimot, det er en skatt jeg setter pris på...
Gjermund
tirsdag, juni 05, 2007
Støl
I går var jeg med å plukket stein. Først trodde jeg at jeg skulle kjøre STOR John Deere...
Så innså jeg at jeg ikke skulle kjøre SÅÅ stor John Deere...
Det som imidlertid var tyngst med det hele, var å springe rundt og lempe stein. For en utrent språkstudent er det ikke bare greit å plutselig begynne og bevege seg. Så i dag er jeg støl - til og med i halsen!
En annen ting, er at når man går rundt i sola hele dagen, da blir man av og til...
...Solbrent ja. Skikkelig digg. Men jeg har henta Kjersti og Sigrid fra sykehuset - det er stas det!
Gjermund
Så innså jeg at jeg ikke skulle kjøre SÅÅ stor John Deere...
Det som imidlertid var tyngst med det hele, var å springe rundt og lempe stein. For en utrent språkstudent er det ikke bare greit å plutselig begynne og bevege seg. Så i dag er jeg støl - til og med i halsen!
En annen ting, er at når man går rundt i sola hele dagen, da blir man av og til...
...Solbrent ja. Skikkelig digg. Men jeg har henta Kjersti og Sigrid fra sykehuset - det er stas det!
Gjermund
søndag, juni 03, 2007
Overvunnet
Denne lille jenta har tatt innersvingen på meg. Jeg må nå revurdere min oppfatning av meg selv som en iskald viking fra Plankeby'n.
Ho ser på pappa'n sin og er helt rolig. Jeg trur nesten ho vet at jeg er glad i ho jeg gitt!
Ho sover jo en del da - det skal de jo gjøre sånne små. Men ho er mye mer våken enn de andre var når de var èn dag gamle.
Ho ligger bare og er så forskrekkelig god. Får seg litt pupp en gang i blant og har ingen andre plikter enn å sende i retur det som ikke skal brukes innvortes. And I am melting...
Gjermund
Sigrid
Jeg er nok ingen dataekspert, for du verden så mye jeg strevde for å få det kameraet til å gi fra seg disse bildene til datamaskina! Men her er det da noen bilder av den peneste babyen som finnes for tiden:
Nå er jeg så trøtt at dere får ikke fler før i morgen. Er ho ikke søt?
Gjermund
Nå er jeg så trøtt at dere får ikke fler før i morgen. Er ho ikke søt?
Gjermund
fredag, juni 01, 2007
Utålmodige?
Jeg har fått noen spørsmål i det siste omhandlende antallet barn i min familie. Noen spør litt sånn indirekte, om det ikke har kommet "liteban?". Andre pakker det litt forsiktig inn og funderer på om Kjersti fortsatt "bare går hjemme...?" Atter andre vet ikke helt om det er kommet så langt at de kan spørre om det har skjedd noe ennå, så de spør bare om "når denne terminen egentlig var igjen...?" Og som dere sikkert alle har forstått: Det ble ikke mai-barn på oss denne gangen.
Også så mange som spør om hva det blir! Det er vel det samme det? Er det ikke? Ja - vi har bare ei jente fra før, men ei jente og fire gutter er da vel like bra som to jenter og tre gutter? Og fordi om legen fortalte oss hva han trodde det var da vi var til ultralydundersøkelse, så betyr det vel ikke at vi er pliktige å oppgi det til noen andre? Og terminen er faktisk ikke før den 04.06.2007! Så ikke vent så fælt!
Men, det er vel ikke noe fint å være så sint bestandig. Egentlig så er dette innlegget bare et skalkeskjul også. For å fortelle at Visehelseministeren i Mongolia hadde rett da han sa det var ei lita jente Kjersti bar på. For det var det! Lille Sigrid Kvam ble født på Orkdal Sykehus i dag, den 01.06.2007, klokken 10:13 (Norsk tid) etter ei grusomt lang natt. Hun veide 3460 gram og var 49 cm lang. Mor og barn har det bra, takk til Gud for det.
Så får dere bare bære over med meg at jeg synes det er moro å skremme dere litt - alle som har spurt om noe: Det har bare vært koselig! Jeg er glad for all omsorgen og interessen dere har vist for oss. Så lover jeg at det skal komme bilder - etterhvert. Inntil da: Ha en like lykkelig, grønn og skyfri sommerdag som jeg.
Gjermund
Også så mange som spør om hva det blir! Det er vel det samme det? Er det ikke? Ja - vi har bare ei jente fra før, men ei jente og fire gutter er da vel like bra som to jenter og tre gutter? Og fordi om legen fortalte oss hva han trodde det var da vi var til ultralydundersøkelse, så betyr det vel ikke at vi er pliktige å oppgi det til noen andre? Og terminen er faktisk ikke før den 04.06.2007! Så ikke vent så fælt!
Men, det er vel ikke noe fint å være så sint bestandig. Egentlig så er dette innlegget bare et skalkeskjul også. For å fortelle at Visehelseministeren i Mongolia hadde rett da han sa det var ei lita jente Kjersti bar på. For det var det! Lille Sigrid Kvam ble født på Orkdal Sykehus i dag, den 01.06.2007, klokken 10:13 (Norsk tid) etter ei grusomt lang natt. Hun veide 3460 gram og var 49 cm lang. Mor og barn har det bra, takk til Gud for det.
Så får dere bare bære over med meg at jeg synes det er moro å skremme dere litt - alle som har spurt om noe: Det har bare vært koselig! Jeg er glad for all omsorgen og interessen dere har vist for oss. Så lover jeg at det skal komme bilder - etterhvert. Inntil da: Ha en like lykkelig, grønn og skyfri sommerdag som jeg.
Gjermund
torsdag, mai 31, 2007
12 delt på 2 er rundt regna juni
Bare en lite tanke som slo ned i meg i dag... Nå er det den siste dagen i år 2007's mai-måned. Noen andre som føler seg gamle? Som har glemt alt som har skjedd mellom nyttår og nå, og synes det har vært et eneste langt kvarter? Lurer på om det er sånn at tida går enda fortere når jeg blir enda gamlere?
Nå for tiden har jeg slått meg til ro med at jeg i det minste rekker og telle tolvdeler, siden blir det kanskje tolv deler i hver tellbare enhet. Hvem vet. Nå er det snart sånn igjen:
Gjermund
Nå for tiden har jeg slått meg til ro med at jeg i det minste rekker og telle tolvdeler, siden blir det kanskje tolv deler i hver tellbare enhet. Hvem vet. Nå er det snart sånn igjen:
Gjermund
tirsdag, mai 29, 2007
Hmmm...
Funderer på noe...
Har i disse tider fått tildelt rollen som "vordende far". Venter på å bli pappa vet dere, og det har jeg fått beskjed om å holde på med helt til det skjer.
Det betyr i korte trekk: Alltid i nærheten av kona, alltid telefon i lomma (med strøm på batteriet), sørge for at bilen alltid har nok bensin i tanken til å klare minst en times kjøretur, stelle fire barn så mye som mulig, lete etter noe jeg kan gjøre for å hjelpe og avlaste min gravide kone med - fortrinnsvis innendørs! (Sinnsykt vanskelig med tanke på min natur) og i det hele være så "svigermors drøm-aktig" som mulig.
Jeg merker at noe av dette, ganske mye, - ja kanskje alt - strider imot min natur. Vi bor jo på en gård! Her er det traktorer og dyr, jord og rundballer over alt, og jeg må bare stå her og smile og se på mens "karene" jobber...
Inni meg gråter jeg! I slike stunder er det man husker at man så en reklame fra RFSU eller hva det nå heter på bussen en gang i tiden...
Og det verste av det hele er at man føler seg så forskrekkelig lite mann! Kanskje er det på tide å anlegge skjegg?
Bare så ingen skal lure på at det er i mitt ansikt det vokser hår, og det er jeg som er det sterke kjønn... (Ha, ha!)
Gjermund
Har i disse tider fått tildelt rollen som "vordende far". Venter på å bli pappa vet dere, og det har jeg fått beskjed om å holde på med helt til det skjer.
Det betyr i korte trekk: Alltid i nærheten av kona, alltid telefon i lomma (med strøm på batteriet), sørge for at bilen alltid har nok bensin i tanken til å klare minst en times kjøretur, stelle fire barn så mye som mulig, lete etter noe jeg kan gjøre for å hjelpe og avlaste min gravide kone med - fortrinnsvis innendørs! (Sinnsykt vanskelig med tanke på min natur) og i det hele være så "svigermors drøm-aktig" som mulig.
Jeg merker at noe av dette, ganske mye, - ja kanskje alt - strider imot min natur. Vi bor jo på en gård! Her er det traktorer og dyr, jord og rundballer over alt, og jeg må bare stå her og smile og se på mens "karene" jobber...
Inni meg gråter jeg! I slike stunder er det man husker at man så en reklame fra RFSU eller hva det nå heter på bussen en gang i tiden...
Og det verste av det hele er at man føler seg så forskrekkelig lite mann! Kanskje er det på tide å anlegge skjegg?
Bare så ingen skal lure på at det er i mitt ansikt det vokser hår, og det er jeg som er det sterke kjønn... (Ha, ha!)
Gjermund
søndag, mai 27, 2007
50 år
50 år er egentlig ganske mye. Når man tenker etter, er det faktisk et halvt århundre. På 50 år rekker man å finne opp ganske mye innen datateknologi for eksempel. Eller å utvikle en kurase ganske dramatisk hvis man bare bruker et skikkelig avlssystem.
Man rekker å utvikle seg ganske mye som menneske også. Tror jeg. I hvertfall så er det noen som rekker å gå fra behåret med krøller og 70-tallssveis til ganske blank og ubehåret.
Man kan godt rekke å bli bestefar til fem barn også om man legger foholdene til rette for det.
Og - man kan rekke å lære seg å slå salto på trampoline.
Gratulerer med dagen bestefar/far/(sviger-)far! Du er kul, og vi er glad i deg.
Man rekker å utvikle seg ganske mye som menneske også. Tror jeg. I hvertfall så er det noen som rekker å gå fra behåret med krøller og 70-tallssveis til ganske blank og ubehåret.
Man kan godt rekke å bli bestefar til fem barn også om man legger foholdene til rette for det.
Og - man kan rekke å lære seg å slå salto på trampoline.
Gratulerer med dagen bestefar/far/(sviger-)far! Du er kul, og vi er glad i deg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)