Enda et tema om et stort lite

Lurer på om noen lurer på hvorfor jeg kaller disse anfallene av seriøsisme for "et stort lite" jeg? Det skal jeg prøve å skrive litt om nå, så dere får minne meg på det om jeg glømmer å skrive noe om det store lille.

Altså, nå har vi sett på at Gud må finnes, og at det ikke hjelper å ikke tru på'n hvis han finnes. Men så kommer det store spørsmålet; Hvorfor er akkurat kristendommen rett? Hvorfor ikke hinduisme, islam eller en annen religion eller en annen åndsretning? Og hvorfor er det bare kristendommen som er rett?

For det første, om vi begynner med det siste: Enhver retning utelukker de andre. Så der er man ikke alene som kristne. Og det ligger vel i sakens natur, at om du har funnet løsningen på et problem, så anerkjenner du ikke andres løsninger - de må jo være feil, når du har rett! Det var den menneskelige siden. Så til den "Guddommelige": Kristendommen er den eneste religion og trosretning som gir håp utover døden. Kristendommen er den eneste religion og trosretning som forkynner en Gud som elsker menneskene slik at Han ofret seg for menneskenes skyld, for at vi, dersom vi ønsker det, kan ha med Ham å gjøre. I dette ligger det at verdens skaper faktisk elsker og respekterer hvert enkelt menneske så høyt, at Han ikke tvinger noen til å tro på Ham. For en muslim for eksempel, er dette en utenkelighet.

Ser dere det store lille? Gud, den store, elsker meg lille så høyt at jeg ikke fatter rekkevidden av det. Og vet dere hva? Det er ikke slik at det avhenger av om jeg KLARER å tro det, det er sant! Det er 2000 år siden at Gud sonet for våre synder, slik at vi kan bli frelst ved troen på Jesus Kristus.

Bare tenk på livene våre, hvor kompliserte de er. Hvor finnes det mennesket som ikke strever og har tungt og bære? Det er i grunnen rart at vi ikke er levert med hver vår brukerhåndbok i psykologi! Hvem sliter ikke med sår og skrammer innvendig etter livets medfart? Hvem har ikke en unge i sjelen som skriker etter å bli elsket JUST LIKE I AM? Hvem sliter ikke med bitterhet, sjenanse, selvutdritelse osv?
Sannheten, venner, er at man kan trene på å kontrollere følelsene sine hele livet, men jeg garanterer at vi aldri kan nå lenger enn å kontrollere våre følelsesutbrudd. Du kan lære deg å ikke vise sinne, ikke gråte, ikke skvette osv. Men du BLIR sint, såret, redd osv.

Men Gud, Han kan helbrede! Jeg har erfart det. Jeg har hatet så sterkt jeg, at jeg trudde jeg skulle sprekke. Jeg har vært så bitter, at jeg trudde jeg skulle brenne opp innvendig. Jeg klarte ikke å tenke på annet, det plaget meg konstant - og det styrte mye av mitt handlingsmønster. Det begrenset livet mitt! Og jeg visste det.
Jeg ville ikke ha det slik, langt derifra, og det var absolutt på sin plass, for jeg hadde opplevd urett, men det var mitt liv som ble ødelagt. Jeg trodde det ikke kunne bli bra før jeg fikk "motstanderne" mine til å innse hva de hadde gjort, så de kunne gjøre opp for seg - men prøv å snu en bekk så den renner oppover!
Klarte jeg å gjøre noe med det? Ha! Langt derifra! Livet var en lidelse. Jeg antar at det så ut som jeg greide meg ganske bra, men spør kona mi om vi hadde det bra! Spør om det var godt å være med meg når ingen "andre" så meg! Spør om jeg var en mild og behagelig fyr å leve sammen med! Fasader er no dritt.

Så kommer jeg til det store i det lille igjen. Høsten 2003 gikk det et lys opp for meg; Jeg er fri! Det er ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus. For en glede! For en herlighet! Og når jeg er elsket så høyt at Han døde for min frelses skyld, da er det grunn til å elske Ham da! Også var det ikke bare for meg Han døde da vet du, det var for deg og! Og når Han elsker deg like høyt som Han elsker meg, så kan jo ikke jeg hate deg! Det sier seg jo selv, ikke sant? Og når jeg etter denne oppdagelsen har det så godt, da er det ikke vanskelig når jeg skjønner at enten så må jeg slutte å hate den ene, fordi han er elsket av den andre (som også elsker meg), eller så kan jeg fortsette å hate den ene, men da blir det ikke det samme med ham som elsket meg så høyt, og da kommer jeg til å miste det gode jeg akkurat hadde fått. Gjett om jeg ba om at bitterheten måtte tas bort fra meg! "Og det gjø'kke no om jeg må leve med å ha lidd urett," sa jeg til Gud, "bare jeg slipper å leve med denne bitterheten!" Og gjett hva! Jeg er ikke lenger bitter! Nei, jeg er helbredet, og er til og med glad i den jeg hata! Jeg er brent, så jeg er litt forsiktig, for jeg vet at jeg kan få grunn til å bli såra på nytt, men jeg er glad i!

Dette klarer ingen annen religion. Der er det mer å drepe og rense det som bryter med "normen", eller hevne eller ta avstand fra eller noe slikt. Mens i kristendommen der handler det om kjærlighet. En kjærlighet som går ut over menneskenes evne til å vise følelser og omsorg. En kjærlighet som gir håp og styrke og som bærer gjennom vanskelige tider. Derfor Kristendom.

Vanskelig? Så spør da vel.

Gjermund