Påske

Denne bloggen blir aldri det jeg tenker den skal bli. Derfor havner den vel lett i kategorien "diverse", og er som mannen som skriver den, vanskelig å sette i bås. Det har vel kan hende med rot i øverste etasje å gjøre...
Akkurat nå skulle jeg ha oversatt cv'n min til engelsk, men det var så kjedelig (og ikke minst vanskelig, når hodet er fullt av alt annet enn engelsk) at jeg bare måtte skrive noe her inne i stedet. Ikke det at jeg tror det er så mange som leser noe av det jeg skriver i disse påskeferietider, men likevel. (Det kan jo være litt trygt og det, at det ikke er så mange som leser...)
Jeg tenker på Jesus igjen jeg vet dere. Alle synes sikkert jeg er en sånn hyperkristen fyr som går å vasser rundt i min egne religiøse sfære, og det kan kanskje hende, men jeg er bare en enkel mann som har oppdaget noe så innmari godt i Bibelen ser de, at det opptar en god del av plassen i huet mitt, og setter et preg på det meste av livet mitt. Også har det ført til at jeg har det så forskrekkelig godt! Derfor liker jeg så godt å snakke om det også. Ja, for tenk om noen andre og går rundt og sliter med skyldfølelse og redsel for døden og sånn, og fortsatt ikke har sett det håpet vi tilbys i Guds Ord! Da er det jo best at jeg sier noe om det, sånn at de som lurer på noe kommer på at de lurer og spør om det de lurer på!

Nå skal jeg si helt enkelt hva det er som har blitt så godt for meg (om jeg er i stand til å si noe helt enkelt da - det blir som regel mer enn 50 % for mange ord).
Jeg gikk rundt her i livet og hadde et bilde av meg sjøl som ikke var så mye å skryte av. Det gikk på sånt som at jeg prata for mye, løy litt der jeg tjente på det, utnytta systemene til det maksimale slik at jeg tjente/sparte noen kroner ekstra, krangla meg til retten min i alle mulige situasjoner, smugtitta litt på de syndige sidene på nettet, oppførte meg lite kjærlig mot mine nærmeste, tenkte mest på meg sjøl osv, osv. Og hele tida fant jeg frem godsida og viste en from fasade til alle rundt meg. Hver gang jeg gikk litt i meg selv, måtte jeg erkjenne at jeg var en hykler. Og jeg hadde det IKKE godt. Selvsagt så det slik ut på utsida, og jeg trur ikke det var så ille mange som skjønte at det var forskjell på utsida og innsida mi, men det var det altså.
Så fikk jeg en dag øynene opp for Paulus' ord i brevet til romerne om hvordan han slet med å gjøre det gode han ville, og ikke gjøre det vonde som han ikke ville, og hvordan han bare måtte erkjenne at det fantes en lov i kroppen hans som tvinga ham til å gjøre det vonde han ikke ville. Han skrev at han tjente Guds lov i sitt sinn, mens han som menneske ikke kunne annet enn å tjene syndens lov. Sånn hadde jeg det også! Det ble min inngangsport til evangeliet! Så begynte jeg å forstå sammenhengen; Jeg med mitt syndige liv (som kanskje ikke er så veldig mye dårligere enn andres, men i møte med en hellig Gud blir sørgelig skrøpelig) kunne aldri klare og fortjene frelse fra evig fortapelse! Jeg måtte få det som en gave, og hva enda flottere var - den gaven er allerede gitt! Det var bare for meg å si jatakk! Jesus kom til jorden fra himmelen, tok på seg verdens synd og døde i mitt sted! Ja, ditt og, selv om det kanskje er vanskelig å tro det. Han ble hånet, torturet og henrettet på forferdelig vis, og han gjorde det ene og alene for at vi med våre ugjorte og gjorte gjerninger (som som regel ikke er til Guds ære akkurat) skal kunne ha samfunn med Herren Gud, vår far. Det blir litt av en kjærlighet, ikke sant? Gud kan ikke tåle synd, for da blir Han korrupt. Han kan ikke leve med syndere, for da kunne Han ikke vært hellig. Derfor møtte Gud sin egen vrede over synden ved at Han som Sønnen tok verdens synd på seg og døde i vårt sted. Et mysterium, men dog. Ingen har noen gang funnet på en like bra historie - man kan lete seg grønn i alle verdens religioner, ingen kan stille med et liknende håp. Ingen har tenkt ut den samme løsningen, og de fleste forkaster den som dårskap (dumhet) - men for et håp! For hvem kan ved sine fulle fem virkelig TRO at det ikke finnes en Gud som har skapt verden? Og hvem kan ved sine fulle fem kaste vrak på en Gud med en slik kjærlighet og med et slikt håp?

Dessverre er det noen som går rundt og tror at akkurat dem vil han ikke frelse. Akkurat du er for syndig og fæl. Sorry, men du tar feil. Hvordan jeg vet det? Jeg var der. Jeg hadde det sånn! Jeg mente å ha brukt opp alle de sjansene til omvendelse Gud kunne gi, og var derfor sikker på at det ikke fantes redning for akkurat meg. Men jeg tok feil! Takk og lov!
Så hjertelig takk til Herren Gud for påsken! Så får det heller være at jeg er litt "rellijøs" av og til.

Gjermund