Tønner

Vi har fått oss tønner. Skjønner at det ikke høres så gjevt ut, og egentlig så er det ikke det heller, men noe skal man begynne med. Tønnene gjorde jobben. Tønnene skal vi bruke når vi skal sende bagasje til Mongolia også. Lurt.
Alt begynner i grunnen å handle om Mongolia nå. I går sendte vi ut vår første fellesmail til vennene våre. Fikk du ikke mail? Det betyr ikke at du ikke er vennen vår skjønner du - det er bare at da har jeg ikke mailadressen din! Så enkelt er det! Så hvis du føler deg litt snurt og lei deg for at du ikke har fått mail, så bare send en e-mail til gjermundkvam@hotmail.com så ordner det seg vet du.

Ellers har jeg fundert på en del ting i det siste igjen. Og en av de tingene jeg har fundert på, eller undret meg over, er at det ser ut til å gå folk generelt hus forbi at jeg er sjenert. Jeg forstår ikke at noen tror jeg er situasjonenes herre og ikke redd for å dumme meg ut også videre, for er det noen som er redd for det, så er det meg.
Eller, kanskje... Jo, jeg er redd for mennesker. Redd for å dumme meg ut. Men jeg har funnet ut at jeg sikkert har en eller annen defekt som jeg ikke helt har klart å lokalisere enda, for som regel så dummer jeg meg ut. Går det an å si det sånn? Ja, jeg tror det. For det er liksom regelen det, at jeg dummer meg ut (synes jeg da). Sier ting som jeg tydeligvis ikke skulle sagt, eller noe slikt. Derfor har jeg begynt å si eller gjøre noe dumt med en gang, for når det først er gjort, så er det ikke så ille lenger. Før jeg sier noe dumt, går jeg jo bare og gruer meg til det dumme kommer - ikke sant! Noen som kjenner seg igjen?
Jeg lurer egentlig på hva det kalles det jeg er da, jeg. Når jeg er sjenert men har innsett at det ikke hjelper liksom? Sjenerørt?

Gjermund