Oppsummering

Kjersti spurte meg i dag om hun kunne få lov til å skrive noe på denne bloggen, eller om den var blitt "babyen" min - hva hun nå mente med det... Selfølgelig skal hun få lov til det - bare det ikke blir for langt! Neida - bare tuller. Ho skal få skrive uten innblanding og uten begrensninger av noen art. Men bloggen har nok blitt litt "babyen" min likevel...

Jeg lovet i går å komme med noen opp-ett-eller-annet (oppfølginger?) Her kommer de:

Vi reiste med Aeroflot fra Gardermoen til Moskva. Der stilte vi klokkene våre frem to timer, og ventet i fire. Da det var igjen litt mer enn en time til flyet vårt skulle gå, gikk vi til sikkerhetskontrollen hvor vi ble bryskt stoppet av tre vakter som henviste oss til å vente på gulvet en times tid utenfor en glassvegg hvor vi kunne sitte å se på de tomme stolene innenfor glassveggen... Vaktene satt å gjorde ingenting i den timen vi ventet på gulvet, for så å se veldig viktige ut da vi listet oss igjennom kontrollen - i kø! - etter en times gølvventing.
Da vi endelig satt i flyet fra Moskva til Ulaanbaatar fikk vi service som langt overgikk den vi fikk på forrige fly, enda den var god. De visste nesten ikke hva godt de skulle gjøre oss de stakkars flyvertinnene - som ikke kunne stort mer engelsk enn "wait a minute". Det sa de når vi snakka til dem, også forsvant de ut for å hente ei anna flyvertinne som liksom skulle forstå mer, men som dessverre bare rista på hodet med et hjelpeløst blikk så jeg fikk aldeles vondt i magen og skyldfølelse over å ha satt de snille damene i slik en fæl situasjon. De derimot ordnet opp og kom springende med alt det kunne hende vi hadde bedt om, så vi led ingen nød!
Da vi kom til Ulaanbaatar (som vi heretter velger å kalle UB, siden vi nå er garvede(!) utsendinger og selvfølgelig håndterer sjargongen) ble vi møtt av en passkontrollør som dessverre heller ikke kunne mer enn å si at hvert pass måtte følges av et registreringskort. Da jeg forklarte noe om hvor mange vi hadde fått på flyet og greier, så røpet øynene hans at han slett ikke følte seg som noen stor og mektig politimann - heller som en forkommen og uforstående og kanskje tilogmed litt hjelpeløs regelbundet mann. Stakkars. Men vi fant da ut av det også. Fint forresten, at det tok litt tid, for da slapp vi jo å vente på bagasjen - det var nemlig den som ventet på oss. Og alle ti kolliene var der - ingenting ødelagt, ingenting mangla. Positivt overraska igjen!
Vi for til Darhan samme dag som vi entra landet. 23 mil er ikke så lite sånn i utgangspunktet, men på veier av ikke norsk standard kan det fort bli enda lengre. Men tross alt - veiene var bra de, så vi brukte ikke så lang tid.
Siden har vi bodd her i Darhan. I gatene går det allslags dyr og folk, og det er ganske spesielt å være så tett innpå et folk med helt annet språk og kultur - noen vi liksom skal være til hjelp for. Også skjønner vi ikke et kvekk! La oss håpe tiden hjelper oss til å tette noen hull i virkelighetsforståelsen!
I går (lørdag) var vi på en tur til Erdenet (en by 18 mil fra Darhan), Ragnhild, Ola, Håvard og jeg sammen med familien Heggdal. Det var veldig spennende. Vi så en offerhaug (Owo) der mennesker har ofret penger, vodka, krykker og skjerf for å tilfredstille ånder eller for å be om noe eller i det hele...
Vi så Jak - store flokker av dem. En av dem beregnet jeg raskt til omtrent 250 dyr. Og en av de mange flokkene vi så med hester må ha hatt nærmere 1000 dyr! Utrolig.
I Erdenet besøkte vi familien til en sjåfør som var med oss. Der fikk vi Båts (skriver ting som det sies jeg) og Airag. Båts er små pakker med kjøtt i en slags butterdeig, og Airag er gjæra hestemelk - Båts er godt, hestemelk er... anderledes enn kefir. Men at det skal være så forferdelig, nei det er oppskrytt hvis ikke jeg smakte en lightverson i går.
Ble forresten veldig usikker på om Airag var det rette ordet, dersom det er feil skal jeg rette det opp en gang (dersom jeg husker det).
I nabohasja'n vår (innhegning) er det er hund som har valper. Tror det er en villhund. De kommer stadig under gjerdet vårt, så ungene er helt i fyr og flamme. Søte vet de, både valper og unger. Ungene har det forresten veldig bra her. Fritt og godt og mye å klatre på. Ola har fått masse blåmerker og sår allerede (tegn på at han trives). De har allerede begynt å springe til kiosken å handle is!

Som dere forstår - vi har det flott. Etterhvert skal vi skrive litt om huset vårt og slikt også, men det får bli når vi har flytta inn. Bilder ve vi ikke åssen det blir med ennå. Med ei linje som yter 31kBps så tar ting tid, liksom...

Gjermund