De siste dagene ble plutselig mer alvorlige enn normalt da vår "avdelingsleder" her i Darkhan ble alvorlig syk. Etter de siste opplysningene vi fikk, ble han antageligvis fløyet ut av Mongolia i går kveld med ambulansefly. Vi tror ikke det står om liv lenger, men vi var veldig redde en lang stund! Vi tenker også på kona og barna hans, som plutselig måtte se mannen og pappa'n sin veldig syk. Spesielt de største barna var nok veldig redde. Det hadde vært fint om dere ville være med å huske dem alle i bønn.
Akkurat nå er mye av hverdagen vår preget av uvissheten rundt "sjefens" sykdom. Hvem skal ta hans plass? Hvor lang rekonvalenstid trenger han? Må familien hans reise til Norge? Hvor skal de i såfall bo der? Osv, osv...
Det kommer til å bli litt ensomt for oss som blir igjen om de reiser, og administrasjonen her i Darkhan kommer nok ikke til å være den samme uten ham. På skolen vil vår Ragnhild bli alene igjen som elev, og Sebastian - han som har ettåringtjeneste her ute får plutselig mye mindre å gjøre...
Men, vi har lagt det alt i Guds hender, så det blir spennende å se hvordan Han løser dette. Har ikke sett annet enn at Han pleier å finne så finurlige og gode løsninger at man i etterkant er tvunget til å smilende tilkjenne Ham all ære for Hans store visdom. Der man ikke aner åpning noen plass lager Han som regel en motorvei gjennom trengslene! Det blir lettere å møte motgangen når man har den erfaringen. Men det føles likevel veldig sårbart det lille norske samfunnet vi har her nede!
Samtidig som vi lever litt i ubalanse her, og etter beste evne prøver å forberede ungene på alle eventualiteter, er det om å gjøre at ting ikke stopper opp. Så vi prøver å leve som normalt. Det vil si at stallen forsøkes fullført, bikkjene får mat og språkstudiene pågår for fullt. Driver å stotrer i flere "tenser" allerede faktisk. Ganske slitsomt - og hjemmelekser er det alltid et problem å få tid til nok av. Sånn er det bare - ikke så ulikt før helga, men plutselig veldig forskjellig likevel.
Her er i hvertfall stallen - den består av to bokser og fòrlager i tillegg til ei lita innhegning. Foran er hundehuset til Baatar. Helt til høyre i bildet skimtes innhegninga rundt grisehuset...
Gjermund
2 kommentarer:
Oj, det ligna nesten på Tverdal jo! Flinke dere er, byggekarer.
Synes ikke det er lenge siden dere gikk i shorts jeg?
Du har faktisk rett i det, Julie! Det ligner nesten på Tverdal! Og dere har til og med snø!!! Det er mer enn vi kan skryte av her i Oslo i hvert fall... Vi ber for familien Heggdal og for familien Kvam. Gud er trofast, Han svikter ikke, men holder dere oppe.
Siri
Legg inn en kommentar