Hjem igjen!

Nå er vi tilbake i Darkhan etter ei langhelg i UB! Det var godt å komme seg bort litt - nesten tre mnd. siden sist jeg var borte fra Darkhan, -men det var også godt å komme tilbake! Jeg oppdaga at inntrykket mitt av Darkhan har forandra seg litt; i høst tenkte jeg på Darkhan som en grå og skitten by, nå ser jeg på den som en hvit og ren landsby! (Håper det blir litt kaldere så det lille av snø vi har ikke forsvinner! Det er nemlig uvanlig mildt her!) Det var i alle fall fint å kjenne hvor godt vi egentlig trives her!

I UB var vi på besøk hos Silje på fredag. På lørdag hadde barna barnevakt (Mitchigma, en mongolsk dame som kan norsk) som var med dem i et lekesenter, mens jeg og Gjermund var på ultralyd og legesjekk, lunsj med Alice og Tom og på shopping (av matvarer!). Det var en flott og hektisk dag. Ultralyden ble forresten foretatt av Mongolias fungerende helseminister! Alt var vel og det var bare 1 barn! Jeg fikk ikke se noe, men Gjermund fikk se. Og nå gleder vi oss enda mer til den vesle blir født!

Etter handlinga dro vi på besøk hos familien Haug, og deretter hjem til gjestehuset for ordne barna til sengs. Vår kjære Anna hadde tilbudt seg å være barnevakt så vi fikk dra på mongolsk konsert sammen med de andre norske unge! (Takk, Anna!) Konserten var en kulturopplevelse, trivelig, men veldig langdrygt, tre timer, (og jeg har jo veldig liten tålmodighet på konserter!) Det meste av mongolske arrangement varer litt for lenge for nordmenn! Etter konserten var vi på Indisk restaurant sammen med Anita og Jan Tore, Jorunn, Alice og Tom, og en fra Finland. En kjempeflott kveld!

På søndag etter gudstjenesten var vi bare i ro, for Håvard og Sondre ble syke (oppkast etc.)


Så må jeg jo fortelle at vår store Ragnhild har mista sin tredje tann (det er vel bare med førstefødte man rapporterer sånt på bloggen....)! Og nå har hun begynt å få seg noen mongolske venner! Det er en seier for henne, for tidligere har hun bare lekt ved siden av mongolske barn, men nå har hun lekt med dem! Hun har begynt å bli med borti kirka en kveld i uka når jeg underviser ei dame i piano. Det er så moro å se hvor glad hun er etterpå! Ola fortalte også at han hadde fått et par kamerater, etter en halv times taus lek under gudstjenesta her sist! Det skal vel mer til å kalle noen for kamerater, men det er så flott å høre ham si det!

Så det går da sakte, men sikkert, framover med oss alle, selv om noen dager har kjentes litt ensomme for min del. Men de dagene kommer sjeldnere og sjeldnere! Og så merker jeg at jeg av og til sier; "når vi kommer hjem til Mongolia." Det er oppmuntrende å høre meg selv si det! Den tyngste delen av vinteren er over og vi gleder oss til den store mongolske høytiden "Tsagaan saar"!

Kjersti