fredag, november 16, 2007

Kjærlighet

Alle drevne misjonærer har en tendens til å snakke om sin kjærlighet til det folket de tjener blant. Les for eksempel om Annie Skau Berntsen og Marie Monsen, så finner dere fort ut at det er riktig.
Jeg er ingen dreven misjonær, så jeg håper jeg blir tilgitt for at jeg til nå stort sett har følt på forundring over ting jeg har møtt – og domfelt – blant mongolene, og irritasjon over treghet, ”dumskap” og andre mindre kledelige beskrivelser som jeg nok bare må innrømme at jeg i mitt stille sinn har brukt om ”disse menneskene”. (Kanskje satt litt på spissen, men sannheten er at det ikke føles som om jeg har noe å være stolt av i denne sammenhengen.)

Men i forrige uke var jeg med i et evalueringsteam som skulle vurdere det prosjektet jeg arbeider i, og jeg fikk i den anledning mulighet til å møte mange av de husdyrbrukerne vi arbeider blant ansikt til ansikt. Og i dag var jeg en tur i en kommune landbruksprosjektet jobber i, hvor alle involverte husdyrbrukere var samlet. Og fordi jeg nå ”kjenner” noen av dem litt (kan til og med navnet på noen av dem) og de synes de begynner å kjenne meg litt og fordi jeg begynner å kjenne litt til de tradisjonene og den kulturen de lever i, kom jeg enda nærmere dem i dag enn før.
Det hadde sikkert sammenheng med at jeg ikke satt og lurte på om jeg satt på feil plass eller kunne krysse beina eller ikke eller hva de snakket om eller ditt eller datt av sånne ting som egentlig ikke er så farlig, men at jeg var mer opptatt av dem som var til stede. Og der var han som alltid sier de morsomme tingene som alle de andre ler av (klovnen i klassen), der var den litt sure dama, som egentlig er veldig forstandig og gulle god på bunnen. Der var den gifteferdige ungjenta som var litt for ivrig etter å vise frem hvor flink hun er (hvor god kone hun kommer til å bli) og det lykkelige ungparet som ikke trenger å si så mye fordi de er mer opptatt av den lille som sparker i mamma’s mage. Der var de rolige, godt gifte damene som nok ved første øyekast kunne konkurrert med både den ene og andre norske dame hva gjelder klesdrakt og ”stæsj”, men som kan vise frem butte, grove hender, herdet av hardt arbeid. Der var han som aldri sier stort, men som man finner spor etter overalt, i form av ting han har laget. Der var med andre ord en salig blanding av helt normale folk. Og de var med! De riktig brant av engasjement over dagens temaer, og innimellom lagde de fest.

Fest er forresten noe for seg selv. Vi fikk forrett først; mange salatskåler med en og annen gaffel delt ut, som vi brukte på deling. Det var bare å hive seg over et fat det, og gafle innpå til man fikk lyst på noe annet – da sendte man fatet og skjea videre før man fikk tilsendt ny salat og ny skje… Deretter var det hovedretten. Det var ris og kjøtt innbakt i fett – pluss en tykk skive av fetthale – hvitt rent fett – til alle sammen! Kun det beste var godt nok for oss. Hovedretten kom i følge med en rentørka gaffel – helt til eget bruk.

Jeg satt der i dag og kjente på det at disse folka, dem liker jeg! Ja, jeg kjente at jeg er riktig glad i dem – en slags kjærlighetsfølelse tror jeg! Og jeg kjente på det, at tanker og vurderinger om godt bistandsarbeid ikke passet så godt inn i den settingen vi var i. For å være både menneske og bistandsarbeider på en gang – det er vanskelig det! Å forholde seg til noen, uten å la følelsene bli involvert og likevel vise kjærlighet… Jeg blir hjelpeløs bare ved tanken. De tankene passer visst bedre på kontoret.

Gjermund

3 kommentarer:

Anonym sa...

Hei dette er forløpig en prøve skriver mere i morgen. KLem

Anonym sa...

Hei venner! sitter og leser gjennom inleggene fra den siste tiden.. det er så kjekt å følge med!
I helga som var, hadde vi (nlm) julemesse i rindal, der selger de flotte varer fra mongolia, og under fellesmøtet snakket vi om dere, ba for dere og var med dere!
Jeg, som sikkert var den som kjenner dere best av dem som var der, fikk en skikkelig stolthets følelse over å kunne kalle dere mine venner! Jeg ble så stolt på deres vegne! folket i salen sitter musestille for å høre hva som skjer ute i felten, og jeg blir stolt av bare å KJENNE dere! vi er SÅ takknemmelige for at dere er der, og følger kallet deres!

Vit at dere er med oss i våre tanker, og bønner!
Gunnhild

Anonym sa...

Trivelig lesestoff...GODT. Du er jo bare et menneske, som ble født i en annen slags "dumhet". Ikke la disse "kloke kontortankene" få for stor plass....HAN vil nok "misjonere" alle veier, godt å se at det funker.
Takknemlig mamma