Jul igjen

Ja - da begynner også jeg å innse at det snart er jul igjen. For tredje gang på denne bloggen, tror jeg. Det betyr vel at vi faktisk har drevet med denne "(b-)loggføringen" ganske lenge det. For tiden ligger jeg bare tre eller fire luker etter de andre på kalenderen, så jeg haler innpå. Det gir meg mer ro over forberedelsene enn de andre har da (en god ting), da det i mitt hode fortsatt er mer enn en uke igjen til jul. Også sørger jeg for å holde liv i det gamle uttrykket om at "det kommer som julekvelden på kjerringa" - noen må jo sørge for slike ting også.

Når det bare er fire dager igjen til jul, skal jeg sende julebrevmail...

Andre har også begynt å innse at det er "jul igjen". Derfor var vi på juleavslutning i går ettermiddag, med skolen vår. Det vil si med tre lærere og fire nonner i tillegg til oss og ei jente fra Korea. Det var trivelig det, selv om jeg syntes VELDIG synd på den ene nonna - ho måtte nemlig i løpet av en konkurranse spise druer uten å bruke hendene. Litt av en utfordring når man hverken liker drueskall eller druesteiner! Å se nonner som "danser" er vel heller ikke dagligdags etter hva jeg forsto - spesielt ikke på en Pub - som atpåtil heter "Fetish".

Så skal vi ha "julefest" her i Darkhan i morgen. Jeg må innrømme at jeg er veldig spent på hva det blir ut av det. Det går jo an å være med å be om at det kan bli en god stund hvor vi får bære frem budskapet om frelse for våre medarbeidere. Det er nemlig ikke alle i staben vår som er kristne, siden vi arbeider med bistandsprosjekter og ikke evangelisering.

Så har vi opplevd noe som var både litt skremmende og veldig fint på en gang, som tross sitt "tilfeldige" utseende, ble en påminnelse for oss om at Herren er med oss og ser selv de små ting. Håvard(!) svelget nemlig en hard karamel, som straks begynte å gjøre vondt. Jeg trodde først han hadde satt den i halsen, og ba ham hoste litt for at den skulle komme opp igjen, men det var langt nede i magen, på venstre side av navlen at han hadde vondt. Og det ble bare verre og verre, helt til gutten lå på gulvet og gråt og vred seg av smerte. Da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, og ikke fikk jeg kontakt med feltsykepleier heller. Så da spurte jeg Håvard om vi skulle be om at han måtte bli frisk igjen - og selvfølgelig, forunderlig nok, gutten reiste seg uten smerter og lekte videre som om ingenting hadde skjedd. Tilbake på gulvet satt en forundret og takknemlig far og skammet seg over hvor liten tro han antageligvis har som lot seg overraske over at bønn faktisk virket.
Hvis det hele var tilfeldig, noe mange sikkert vil hevde og som jeg ikke vil klandre dem for, synes jeg det er besynderlig hvor godt den tilfeldigheten var "timet". Gudfeldighet, er min konklusjon.

Gjermund