Paradokser

Noen ganger tenker jeg at livet er fullt av paradokser. Som for eksempel at jeg vil, men ikke gjør. Jeg vet, men handler ikke. Jeg ser, men registrerer ikke. Jeg tenker men husker ikke. Også videre. Dette er sånne litt "store" paradoser. Her er et bilde på et annet paradoks:

Den ene, som misunner den andre maten, har fått mat før. Den andre, som får maten - liker'n ikke.

Jeg har over en tidsperiode fått en del mail fra en diskusjonsgruppe på internett omhandlende "Smith's venner". De fleste som kjenner meg, vet at det er et trossamfunn jeg har min historie knyttet til. Ved Guds nåde er jeg fri fra den frykten for fortapelsen som bandt meg mens jeg var der inne - og jeg tror jeg kan si at jeg har blitt en mer fri og hel person med et sunnere syn på livet og ikke minst en større tillit til Gud enn jeg hadde den gangen.

Likevel opprører det meg at folk ikke klarer å slippe det de har gått fra. Hvorfor er det så interressant å følge med hva som skjer "der inne"? Når man bare vil snakke nedsettende om det etterpå alså? Hadde det enda vært for å finne veier å elske dem på som de kan forstå, så var det kanskje nyttig. Men å bære seg over ting og forhold og hvor mye penger de bruker osv... Hva nytte gjør det?

At det er mye galt - ja det er jeg ikke i tvil om. Men det skal de slippe å stå til ansvar for meg for. Endatil at en av lederne der inne lyver om oss som har gått ut og sier vi lever som griser men snakker som guder, det er intet problem for meg. Men det blir det sikkert for ham, stakkar. Jeg blir så sliten av krig! Hvorfor skal FOLK krige, når det er tro det dreier seg om?

Paradoksalt nok er troen som så flittig både angripes og forsvares, en tro som bygger på en frykt for en forferdelig Gud man må underkaste seg og trygle om nåde gang på gang,så man kan ha et halmstrå av håp om å nå frem til saligheten en tro som bygger på Bibelen. Den samme boken som forteller meg om en forferdelig og allmektig Gud som ikke tåler synd, men som elsker synderne så høyt at Han selv tok på seg all den straffen Han i sin rettferdighet måtte utøse over synden. En kjærlig far, som bøyer seg ned til enhver fattig og sønderbrutt sjel for å salve og hele hva mennesket selv ikke har fått til. En som helst vil ha biter Han kan lime sammen i kjærlighet i stedet for selvgjorte liv vi i stolthet viser frem i den tro at vi kan gjøre oss fortjente til et liv i Hans nærhet.

Med dette som bakteppe sitter vi her nede i sandkassa vår og kaster stein på hverandre. For den andre er jo så mye verre en meg - og tar jo så grunnleggende feil - i forhold til meg. Jeg som paradoksalt nok lever av Guds nåde alene. Var det ikke for den, er vi visst alle fortapt - har jeg lest. I Bibelen - Guds ord. Og nåde betyr visst ikke hjelp til nok en gang å få starte på nytt i et forsøk på å gjøre det bedre neste gang (ikke at man ikke skal gjøre det bedre - nei la oss øve oss!) men det betyr at jeg ufortjent har liv på grunn av Jesu Kristi død i mitt sted. Det er noe menneskene ikke kan forstå av seg selv, for det er ikke en menneskelig tanke. Det er nemlig bare Gud som elsker så høyt.

Gjermund